Kommentar

Motvind fra alle kanter

Det er en dårlig idé å møte problemer vi har her og nå, med løsninger et annet sted, til en annen tid.

I den dystopiske filmen «The age of stupid» er handlingen lagt til 2055. Kloden er ødelagt. «Hvorfor reddet vi ikke oss selv mens vi fortsatt hadde sjansen?» er det tilbakevendende spørsmålet. Gjennom flere dokumentariske tilbakeblikk til vår tid, forstår vi etter hvert hvorfor.

En av de mest slående reportasjene i filmen handler om en vindmøllekonflikt. Bonden Piers Guy ønsker å gjøre gården sin karbonnøytral. Han vil sette opp 16 vindmøller. Motstanden er enorm.

Folk er for så vidt bekymret for klimaet. Bevares.

De er for vindmøller, også, sånn generelt. Det er ikke det. De vil bare ikke ha dem akkurat her.

Fenomenet kalles Not in my back yard, forkortet NIMBY, og er i ferd med å bli et alvorlig klimaproblem i seg selv. Her i Norge har aksjonsgruppa «Motvind» mobilisert og kjørt kampanjer mot planlagte vindmølleparker. De bråker, de er stygge, de dreper fugler og de ødelegger naturen, er kjernebudskapet.

For ytre høyre kan det se ut til at vindmøllen er blitt den nye muslimen.

Innvandringen har så å si stoppet opp, men klimafornektelse og omstillingsmotstand er en kommende stjerne som kan ha bred appell blant et ganske stort mindretall.

Norge ligger tross alt på en global tredjeplass i klimafornektelse, bare slått av USA og Saudi-Arabia.

Åtte prosent av oss mener at mennesket ikke er skyld i klimaendringene, og to prosent mener at klimaet ikke endrer seg i det hele tatt. Det er ikke helt utenkelig at Sylvi Listhaug bruker sine populistiske instinkter når hun velger å kalle vindmøller for «hvite monstre».

Fortellingen om urbane eliter som koser seg med latte og Tesla mens folk flest i distriktene må leve i et helvete der de ligger søvnløse på grunn av lyden fra vindturbinene og det regner døde havørn fra himmelen ned på et ødelagt landskap, har jo en viss appell og et godt konfliktpotensial. Den er heller ikke løsrevet fra virkeligheten.

Les også: Antallet vindturbiner i Norge er i ferd med å dobles

Produksjon av ren energi kan ikke skje uten at vi legger merke til det.

Den vil føre til naturinngrep, den skjer ikke lydløst og den er ikke usynlig. Like lite som produksjon av skitten energi er det. Fossil energi kan heller ikke produseres uten ødeleggelser, utslipp, forurensning og bråk. Ikke bare når den produseres, men også når den forbrennes.

Vindmøllemotstanderne bruker som regel ikke fossil energi som et alternativ når de nedkjemper planlagte prosjekter. Det foretrukne argumentet er store havvindmølleparker.

Da kan de hvite monstrene være ute av syne og ute av sinn.

Noe av det samme ser man for seg at vi kan gjøre med CO2-utslippene. Fortsette å pumpe opp olje, fange klimagassen og lagre den langt til havs, i store, undersjøiske deponier. Ja, hva skulle vi gjort uten havet?

Problemet er bare at dette går for sakte. Vi har ikke tid til å vente på en hypotetisk løsning som kan realiseres om ti år, uten å gjøre noe i mellomtiden. Nå, med den teknologien som kan gi oss energi med én gang.

Kamp mot vindmøller er en kamp mot en innbilt motstander.

Det har det vært helt siden Don Quijotes tid. Men i motsetning til i historien om den arme ridderen, er den egentlige motstanderen vi møter i dag mye farligere enn den innbilte – både når det gjelder ubehagelige omgivelser og ødeleggelse av skjønne naturområder, for ikke å si hele livsgrunnlaget vårt. Den egentlige motstanderen er klimaendringene.

Av og til kan man få inntrykk av at det er bred og massiv motstand mot vindmøller. Men denne energiformen har fortsatt mer støtte enn motstand i den norske befolkningen. Når det gjelder kommunene, er de mer opptatt av eierskap og gevinst enn å ha vetorett mot vindmølleparker. Likevel: Kampanjene har effekt. Støtten til vindmøller har rast nedover det siste året.

Utbygging uten folkelig oppslutning og legitimitet er utvilsomt en svært dårlig idé.

Så hvordan sikre det? To mekanismer virker åpenbare: Offentlig, norsk eierskap og økonomisk gevinst til lokalsamfunnene. Det er ikke rart folk misliker naturinngrep som skaper fortjenester de ikke ser noe til, men som sendes ut av landet til ansiktsløse fond.

I Norge har vi gode, økonomiske modeller for dette. Over 90 prosent av vannkraften eies av staten og kommunene. For vindkraften er tallet bare litt over 40 prosent. Vannkraftkommunene har tradisjonelt kunnet omsette fortjenesten i velferd: Skoler, sykehjem, barnehager. Hvorfor skal ikke vindkraftkommunene kunne gjøre det samme?

Akkurat nå framstår energiomstillingen som et altfor politikktomt rom.

Hvis ikke de folkevalgte tar ansvar og styring, overlates dette til et marked som ikke kommer til å ta de hensynene som må tas for å sikre lokal oppslutning. Da vil vindmøllestriden bare være en forsmak på at omstillingspolitikken blir en scene for polarisering og konflikt. Det har vi ikke tid til. Historien om bonden Piers Guy og vindmølleparken i Cornwall endte med at det ble satt opp tre vindmøller i stedet for 16. Kampen for å få det til, varte i 13 år. Men da klarsignalet endelig kom, tok det bare tre dager å sette opp møllene.

Klimaendringene er menneskeskapte. Vi får ikke avverget denne krisen hvis vi i tillegg skal lage menneskeskapte hindringer for løsningene på problemet.

Mer fra Dagsavisen