Nesten straffefritt å voldta

Sjansen for å bli dømt for en voldtekt i Norge er forsvinnende liten.

Amnesty International lanserte i begynnelsen av april en rapport om voldtekt i de nordiske land. Rapporten bekrefter at voldtekt er kjønnsbasert vold som rammer jenter og kvinner i særlig stor grad. Nesten hver tiende kvinne i Norge har vært utsatt for voldtekt minst én gang i løpet av livet, halvparten av dem før fylte atten år. Dessverre er det ingenting som tyder på at omfanget av voldtekt går ned. Likevel viser regjeringen få tegn til å ta problemet på tilstrekkelig alvor.

Amnesty intervjuet 14 voldtektsutsatte kvinner i Norge i forbindelse med rapporten. For noen av kvinnene lå overgrepet mange år tilbake i tid, men for de fleste hadde voldtekten skjedd i løpet av de siste årene. Flertallet av de voldtektsutsatte fortalte om en betydelig lavere livskvalitet i perioden etter voldtekten. Noen opplevde omfattende og langvarige helseproblemer, inkludert selvmordsforsøk, angst, søvnproblemer, og vanskeligheter på jobb eller skole. Ansatte fra overgrepsmottak som Amnesty snakket med bekreftet at voldtekt er en livsendrende hendelse. Omfanget av voldtekt i Norge og de alvorlige konsekvensene som en voldtekt har for kvinners liv og helse tilsier at voldtekt må betraktes som et folkehelseproblem.

Hovedproblemet ligger ikke i viljen hos politi og rettsvesen. Da Amnesty skrev rapporten møtte vi betydelig velvilje hos aktører i rettssystemet.

For problemene oppstår andre steder. Ett av dem er selve lovgivningen. Internasjonale menneskerettigheter fastslår at seksuell omgang uten samtykke er voldtekt. Likevel legger norsk straffelov til grunn en utdatert forståelse som sier at kun vold, trusler eller bevisstløshet kvalifiserer til å kalles voldtekt. Mangel på samtykke er i seg selv ikke nok til å kunne etterforske, påtale eller dømme til voldtekt i Norge i dag. Det bidrar til at voldtektsanmeldelser blir henlagt, ofte på et veldig tidlig stadium i prosessen.

Straffelovens voldtektsbestemmelse bygger fremdeles på en villedende forestilling om voldtekt. Myten er at flertallet av voldtektene gjennomføres av en fremmed og voldelig mann som truer en kvinne til sex på et offentlig sted etter mørkets frembrudd. Politiets voldtektsstatistikk forteller at virkeligheten er en annen. I 80 prosent av de anmeldte voldtektene kjenner offer og overgriper hverandre. Det er venner, bekjente, kjærester og eks-kjærester. Voldtekt skjer som oftest innendørs, gjerne i et privat hjem. Nyere forskning fra Karolinska Universitetssjukhuset i Sverige, viser at 70 prosent av voldtektsutsatte opplever tonisk immobilitet i voldtektssituasjonen. Det er en vanlig fryktreaksjon, og innebærer at personen «fryser», og ikke kan røre seg. Dermed blir det sjelden nødvendig å bruke vold for å kunne frata en annen person retten til å bestemme over egen kropp og seksualitet og tiltvinge seg sex.

Sverige og Island har allerede vedtatt en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. I Danmark har opposisjonen denne våren fremmet et forslag til en tilsvarende bestemmelse, mens den danske regjeringen ventes å fremme et eget lovforslag i løpet av året. I Finland vil parlamentet etter valget 14. april også behandle et liknende lovforslag, som ventelig vil få flertall. I løpet av noen få år kommer Norge dermed til å være det eneste landet i Norden med en voldtektsbestemmelse i straffeloven som hører det forrige århundre til.

Justisminister Jøran Kallmyr hevder i intervju med TV 2 8. april at en voldtekt i dag rammes av straffeloven dersom det er bevist at man har gjort handlingen mot den andres vilje. Kallmyr kan verken ha sett på kriminalstatistikken, eller diskutert dette med politi, påtalemyndighetene og overgrepsutsatte. Justisministeren misforstår, for en samtykkebasert voldtektsbestemmelse truer ikke rettssikkerheten for den tiltalte.

En samtykkebasert voldtektsbestemmelse handler ikke, slik justisminister Kallmyr har antydet, om å fjerne et subjektivt skyldkrav om forsett eller grov uaktsomhet. Det handler om å få på plass en objektiv gjerningsbeskrivelse som er i overenstemmelse med ny kunnskap om omfang og konsekvenser av voldtekt. Amnestys rapport viser nettopp at selv om det er bevist at en person har hatt seksuell omgang med en annen mot personens vilje, så kan det verken etterforskes, iretteføres eller straffes som voldtekt med dagens lovverk. En samtykkelov vil også ta gjentatte og entydige anbefalinger fra FN om å bringe norsk straffelov i overenstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder på alvor.

En samtykkelov som legger til grunn at manglende samtykke til sex er voldtekt, vil øke sjansen for at saker i det hele tatt etterforskes. Legger man nyere forskning til grunn, vil man vite at en lang rekke fakta bør legges til grunn i etterforskningen. Det handler om vitneerklæringer, informasjon fra mobiltelefoner, rettsmedisinske funn og dokumentasjon fra åsted.

I tillegg vil legeerklæringer, samt observasjoner fra helsepersonell og andre kunne dokumentere fysiske og psykiske etterreaksjoner som angst, søvnløshet, manglende konsentrasjonsevne, depresjon, isolasjon og annet som er forenlig med å ha vært utsatt for voldtekt. Kravene til bevis vil ikke endres, men vil få en mer grundig vurdering av hva som faktisk skjedde, noe som bør være i alles interesse. Og fokuset på om mannen virkelig innhentet samtykke, vil være et nøkkelpunkt.

Amnestys rapport viser at voldtektsutsatte kvinner i Norge mangler en grunnleggende trygghet for at de blir behandlet rettferdig i rettssystemet. I tillegg til et mangelfullt lovverk gjør eksisterende voldtektsmyter, som legger skyld og ansvar på den som er utsatt, det vanskelig å anmelde voldtekt. Manglende etterforskningskapasitet hos politiet fører til at etterforskningen tar for lang tid, og viktige etterforskningsskritt ikke blir tatt. Rundt 80 prosent av de etterforskede voldtektsanmeldelsene blir nå henlagt, som oftest på grunn av bevisets stilling. Samtidig ender hver tredje voldtektssak med frifinnelse i retten.

Silingsmekanismene som finnes på hvert eneste trinn i prosessen, fører i sum til en tilnærmet straffefrihet for voldtekt både i Norge og i de øvrige nordiske land. Det er et stort paradoks at Norge, som alle scorer høyt på FNs likestillingsindeks, fremdeles ikke klarer å ivareta jenters og kvinners rett til beskyttelse mot vold og overgrep.