Kultur

Nasjonalisme på fremmarsj?

Skulle nasjonaløkonomiene i land som Italia, Spania og Portugal for alvor rakne, så vil de øvrige landene i EU (og selvsagt også de som står utenfor) få merke konsekvenser vi knapt aner rekkevidden av.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Historien gjentar seg ikke på eksakt samme vis. De fleste av oss skjønner nok det, men det kan likevel skje at bestemte grupper av mennesker igjen får skylden for økonomiske og sosiale problemer i de europeiske nasjonene. Syndebukksmentaliteten kan vinne innpass og skyldplasseringen kan bli brukt bevisst og kynisk av politiske krefter for å vinne oppslutning.

Det er grunn til å påminne om at nasjonalistiske bevegelser tidligere har begynt som små sekteriske bevegelser for siden å vokse seg store. Et eksempel på den ”nye” nasjonalismen i Europa er det ungarske partiet Jobbik, et parti som er blitt det nest største i Ungarn og som har klare rasistiske og antisemittiske trekk med hatske utfall mot Rom-folket og jøder. Også i Italia sies fascismen å vinne tilhengere.

Det er riktig at det ennå ikke snakk om massebevegelser slik det var i Europa på 1930-tallet og det europeiske kontinentet er institusjonelt og politisk bedre forberedt enn den gang, men samtidig er den økonomiske usikkerheten svært stor og politikerforakten utbredt. Troen på demokratiet har dermed ikke de beste vilkår for øyeblikket, ikke minst med tanke på de millioner av arbeidsledige i dagens Europa som ikke har utsikter til å få seg arbeid og gjøre nytte av seg.

I EU-området er det registrert 23 millioner arbeidsledige med alt hva det fører med seg av sosiale og økonomiske vanskeligheter. I for eksempel Spania har tallet på arbeidsledige kommet opp i 5 millioner og dermed godt over 20 prosent. Den fascistiske fortiden under Franco-perioden har forhåpentligvis politisk vaksinert spanjolene mot å orientere seg i autoritær og antidemokratisk retning, men også det spanske demokratiet vil settes på prøve hvis nasjonaløkonomien for alvor bryter sammen.

For mange europeere, etter hvert som frustrasjonen og harmen over samfunnsutviklingen vokser, vil sinnet måte kanaliseres en eller annen plass. Det er i denne forbindelse at høyreradikale og populistiske partier tradisjonelt ser sitt snitt til nettopp å bruke framtidsfrykten, frustrasjonene og den allmenne misnøyen i et negativt fokus på at bestemte kategorier mennesker er skyld i og forsterker de politiske og økonomiske problemene.

Noe av det verste når det gjelder politikken i Europa, har vært at politisk likegyldighet og passivitet over lengre tid har gjort det politiske spillerommet desto lettere for høyreradikale i å fremføre sitt hatefulle budskap. Høyreradikale ideer, fremmedfrykt og islamhat, kan etter hvert bli så normalisert at flere og flere trekker på skuldrene av det. Hvis ytterliggående høyreradikale partier vinner oppslutning, kan dessuten andre og mer moderate partier kooptere og ta opp i seg mer innvandringsfiendtlig retorikk for å vinne oppslutning i det samme velgersegmentet.

Skulle nasjonaløkonomiene i land som Italia, Spania og Portugal for alvor rakne, så vil de øvrige landene i EU (og selvsagt også de som står utenfor) få merke konsekvenser vi knapt aner rekkevidden av. Det kan i neste omgang åpne opp for en mer reaksjonær politisk utvikling hvor ekstreme holdninger brer om seg og hvor de såkalte fremmedkulturelle i større grad blir tillagt å være en del av og gjort ansvarlige for den negative samfunnsutviklingen. Det betyr ikke en gjentagelse av 1930-tallets nasjonalisme, men en utvikling med noen av de samme likhetstrekkene er det uansett grunn til å være alvorlig bekymret over.

Situasjonen er som natt og dag mellom mette og selvtilfredse nordmenn i det ”oljedopede” Norge og den dystre samfunnsutviklingen som millioner av EU-borgere og (med)europeere daglig føler på kroppen med det å ikke ha et arbeid å gå til, om hvorvidt arbeidsledighetstrygd eller sosialstønad strekker til og om det er nok penger til husleie og mat. Med den lave arbeidsledigheten i Norge, til sammenlikning med øvrige land i Europa, er situasjonen en ukjent problematikk for det store flertall av oss nordmenn. Hva ville vi ha sagt om den norske økonomien hadde vært som den spanske med tilsvarende ledighetstall? Hvem ville fått skylden?

Powered by Labrador CMS