Med livet på vent

Våre unge betaler en høy pris for nedstengningen mot koronaviruset.

Vi må hindre at de unge blant oss ender som en tapt koronagenerasjon.

Alle har vi levd med strenge begrensinger i livene våre i snart ett år. Det er lenge for enhver, men en liten evighet for en ungdom. Uten normal skole, uten fester, uten pizzakvelder, uten undervisning og sosialt liv på campus – uten vanlige treninger, cuper og turneringer. Uten store deler av det som utgjør et ungdomsliv på norsk.

Situasjonen for de litt eldre er også krevende.

Les også: Massevaksinering, mutasjoner og demonstrasjoner: Slik går det med kampen mot koronaen

Døra inn til arbeidslivet er lukket og låst, og nesten 50.000 unge står helt eller delvis uten jobb. Det finnes ikke deltidsjobber som kan finansiere hybel i studiebyen, og enda mindre heltidsjobber for dem som vil rett ut i arbeid. Studier foran skjermen i en fremmed by er ikke det et studieliv skal være.

Daglig tikker det inn nyhetsmeldinger om hvordan barn og unge rammes. Norsk studentorganisasjon har tall som viser at norske studenter aldri har følt seg mer ensomme. Redd Barna rapporterer om at 1 av 6 barn opplevde vold eller overgrep under nedstengningen i fjor. Sykehusene melder om økt pågang fra ungdom med spiseforstyrrelser. Oslo kommune forteller at antallet unge på sosialhjelp har økt kraftig. Idretten advarer om frafall.

Hver for seg er nyhetene urovekkende. Setter man dem sammen, utgjør de et svært alvorlig bilde.

Les også: «Ungdom frykter de får det tøffere enn foreldrene»

Når smitteverntiltakene strammes til, så vet vi med stor sikkerhet at barn og unge – og særlig de som var mest sårbare fra før – igjen må bære en stor del av byrden. Situasjonen er uoversiktlig, det må vi erkjenne. Men nedstengning av breddeidrett og skoler må være aller siste utvei og må ikke bli et forebyggende eller innsparende tiltak. Her kommer de sosiale forskjellene virkelig til syne. For noen barn går det greit med foreldre som er hjemme og kan stille opp. For andre er tvungen tid hjemme oppskrift til isolasjon, frafall og i noen tilfaller omsorgssvikt.

Vi må også forvente at strenge smitteverntiltak følges av tiltak som kan bøte på skaden de forårsaker. Her har det sviktet siden mars i fjor. Gang på gang er det blitt strammet til uten at de nødvendige krisepakkene har vært klare. Tiltakene som har kommet, har gjort for lite for å unngå å øke forskjellene mellom folk.

Vi klarer ikke å rette opp alle de negative konsekvensene for barn og unge av en ny nedstengning.

Les også: Dette kan føre med seg mer gjengvirksomhet og mer kriminalitet

Men vi kan gjøre mer enn i dag. Både for å avhjelpe situasjonen her og nå og for å minske de langsiktige skadevirkningene. Det må bli vanlige folks tur nå, og vi må se de unges hverdag og behov.

De som står uten jobb må få et tilbud som gir dem innhold i hverdagen og større sjanse til å få en fot innenfor arbeidslivet. For hver dag som går uten aktivitet, mister ungdommen troen på at de har noe å bidra med.

Det kan vi ikke la skje. Fellesskapet må stille kraftigere opp for å hjelpe ledige og permitterte tilbake i jobb, med langt tettere oppfølging av unge. Da trengs mer ressurser til Nav, styrkede arbeidsrettede tiltak og flere tiltaksplasser for arbeidssøkere. Antallet unge i opplæringstiltak eller andre Nav-tiltak sto praktisk talt stille fra 2019 til 2020.

I samme periode doblet arbeidsledigheten seg.

Det er i hjemkommunen folk flest får hjelp til å få livet til å gå opp i vanskelige perioder. Derfor må kommunens økonomi og muligheter til å stille opp bedres. Det handler blant annet om mulighet til oppfølging i skolehelsetjenesten, barnevern og familievernkontor. Vi må gjøre enda mer for å beskytte den psykiske helsen. Krisepakker for psykisk helse med gode lavterskeltilbud som ikke krever henvisning fra lege, må følge krisetiltakene for å stoppe smitten.

Les også: Byrådet ber om statlige midler for å kickstarte frafallen ungdom

Nå er mye stengt ned, men gradvis vil det åpnes opp, og vi må bruke tiden vi har også på å forberede oss på tiden etter korona. Bedrifter som er tvunget til å stenge ned, må få muligheten til å komme i gang igjen. Mange av dem, som hoteller, restauranter og reiselivsaktører, har unge ansatte som permitteres eller sies opp. Stenger de for godt nå fordi støtteordningene ikke er gode nok, forsvinner også arbeidsplassene for veldig mange unge voksne.

Arbeiderpartiet og de andre opposisjonspartiene fikk i forrige uke flertall for en mer rettferdig krisepolitikk, med forlenget permitteringsordning, mer støtte til studentene, bedre kompensasjonsordninger for bedriftene og høyere dagpengesats for lavtlønte så lenge krisen varer – ordninger som vil kunne bidra til at unge kommer seg gjennom krisen og får jobb når samfunnet gjenåpnes.

Nå forventer vi at regjeringen følger opp.

De unge har lojalt sluttet opp om en dugnad som i stor grad handler om å beskytte andre grupper enn dem selv. Nå hører jeg stadig flere si at dette ikke er en fellesdugnad lenger; det er i realiteten en dugnad der noen svinser med kosten mens andre bærer betong. Skal vi komme ut av krisen uten en tapt generasjon, må vi stille opp for de unge og fordele byrdene mer rettferdig.