Frykten for folket

Sommeren 2018, da feriemodusen var i ferd med å legge seg over vår nasjonale samtale, fortalte statsminister Erna Solberg til leserne av amerikanske Politico at hun egentlig mener vi alle er ganske lite imponerende.

«Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgere tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper», sa hun.

Med andre ord: Vi lar oss rive med der det i stedet trengs kalde kalkyler. Som små barn lar vi – folket – oss bruke som valgkveg, lurt opp i stry av demagoger.

Les også: Angrepet på demokratiet

Dermed skrev Erna Solberg seg inn i en tradisjon som den amerikanske forfatteren Thomas Frank oppsummerer i tittelen på den siste boka si: «The People, No». At det fort kan bli for mye demokrati. Noen ting er for viktige til at folk flest bør få lov til å bestemme.

Partiet Høyre driver, i motsetning til folket, med glassklare analyser. Verdinøytralt og bare smart. Derfor tar partiets Stefan Heggelund til orde for en «kuttkommisjon for offentlige utgifter», der fagfolk nøytralt og iskaldt analyserende skal finne ut hvilke velferdsgoder som er overflødige, hvilke som er for dyre og hvilke som kanskje skal få overleve også i framtida. «Nettopp for å bevare velferdsstaten», som Heggelund sa til Dagens Næringsliv da han lanserte forslaget.

Et forslag som er helt nødvendig, fordi det er «nesten umulig å få til selv det minste kutt», fordi slike kutt er upopulære. Og slik kan det ikke fortsette, konkluderer Heggelund.

Forslaget til en kuttkommisjon tilhører samme tradisjon som Erna Solbergs mistillit til folkets evne til å ta kvalifiserte valg om store spørsmål: Politikk er noe eget, hevet over livene vi lever. Noe vi helst bør overlate til eksperter og den politiske klassen, som vet best og som tar gode, nøytrale avgjørelser på vegne av oss alle, og til beste for alle.

Les også: Politikk og virkelighet

Et alternativ til standpunktet om at folket ikke kan fatte store avgjørelser, kunne jo være ord som folkestyre. Demokrati. Folkebevegelser, grasrotaksjoner og interessekamp. Verden ser annerledes ut for en med doktorgrad som får sitte i et utvalg som skal kutte i velferden enn for hun som nettopp ble sykmeldt etter en arbeidsskade og som går en usikker framtid i møte.

Horisonten er ikke den samme i Lille Tøyen Hageby i Oslo som på Møre-kysten. Politikk er aldri en nøytral størrelse, et ukomplisert rom der det finnes én god og en rekke dårligere løsninger.

Politikk er kamp: Om definisjonsmakt, om innflytelse og posisjoner, om å skaffe seg ryggdekning for å gjennomføre politikken man tror på.

I vår nasjonale samtale blir ofte den som legger en slik forståelse av politikk til grunn, anklaget for «populisme». Som en som tyr til enkle, forførende metoder, og slik får med seg folket.

Som rottefangeren i Hameln lurer de sakesløse barna til å følge fløyta hans inn i en mørk hule, forfører den populistiske politikeren velgerne inn i følelsesstyrt elendighet.

Les også: Drittlivsyndromet

Merkelappen er ment som et skjellsord. Men er det egentlig ikke. Eller: Burde ikke være det. For det er ikke bare høyredemagoger som Donald Trump, Victor Orban eller Sylvi Listhaug som rammes av anklagene om populisme i betydningen folkeforføreri. Enkelt sagt rammer den negative bruken av ordet alle som tar til orde for en utvidelse av demokratiet, både politisk og økonomisk.

I Norge rammer det spesielt Senterpartiet og Rødt, to partier som vokser for tida. Kanskje nettopp fordi de evner å ta folks bekymringer og opplevelser på alvor? Reinspikka populisme, med andre ord. Her må vi kalle inn eksperter som kan fortelle oss hvor skoen egentlig trykker.

Som Thomas Frank skriver: Glem at ekspertveldet førte verden inn i den katastrofale krigen i Irak. Betalte ut bankene etter finanskrisen, på bekostning av vanlige folk. Ikke så at avindustrialiseringen av Vesten betydde at mange mistet økonomisk trygghet, verdighet og muligheten til et godt liv. Vi må for all del ikke la folket bestemme mer enn høyst nødvendig. For det vil føre til katastrofe. Til føleri og ideologiske skylapper.

Les også: Jeg stiller meg ved siden av deg

«Populisme» som begrep ble født i mai 1891, på togstrekningen mellom Kansas City og delstatshovedstaden Topeka. The People’s Party behøvde et navn for å beskrive tilhengerne sine, og landet på Populists. The People’s Party var en opprørsbevegelse nedenfra, for bønder og arbeidere i byene i en tid der de økonomiske forskjellene i USA var enorme.

«Populist» var en hedersbetegnelse på disse forkjempere for utvidelse av folkestyret, men har siden blitt tømt for den positive meningen og i stedet brukt av politiske motstandere som et negativt uttrykk for demagogi og forføring av folket. De «ansvarlige» og «rasjonelle» politikerne i sentrum kan derfor avvise all kritikk både fra høyre og venstre.

Det er egentlig et retorisk mesterstykke: Bjørnar Moxnes blir en folkefører når han kjemper for arbeidsfolk, og dermed slått i hartkorn med Frps oljepopulisme. Trygve Slagsvold Vedum er populistisk når han snakker om bygda, og blir dermed plassert på samme hylle som Sylvi Listhaug når hun snakker om innvandring. Det er bare de fornuftige folkene som befinner seg mellom disse ytterkantene som egentlig er til å stole på.

Det er ikke alle som finner seg i denne nedvurderingen. Rødts Mímir Kristjánsson har kommet med følgende programerklæring på Facebook: Målet er å bli anklaget for populisme minst én gang daglig fram mot stortingsvalget.

Les også: Senterpartiet puster Arbeiderpartiet i nakken på ny måling