Drittlivsyndromet

22 prosent av oss har det ikke bra. Men er du voksen, rik og heterofil, da er det lett å være nordmann.

«Hvordan takler folk den harde tilværelsen her borte?». NRKs Thomas Seltzer spør i sin nye serie «UXA» hvordan vanlige amerikanere holder ut.

Han har fascinert og sjokkert seerne med sin nye serie om verdens mektigste lands mange utfordringer med fattigdom og motsetninger. Seltzer introduserte i den sammenhengen begrepet «drittlivsyndromet» for det norske publikummet.

Eller som det heter på engelsk, «Shit Life Syndrom».

Les også: «Ikke på generasjoner har det stått større ting på spill»

En term brukt først av amerikanske og britiske leger for å beskrive hvilke fysiske konsekvenser fattigdom og utenforskap har for kroppen. Hvordan håpløshet bryter ned mennesket og sender det på flukt i rus.

I Norge har vi ennå ikke denne typen ekstreme utslag av skjev fordeling der store grupper er sperret inne i egne liv, eller er på vei nedover i en ubrytelig spiral, men heller ikke i Norge er vi så likestilte i vår velferd som vi liker å tro.

Når venstre- og høyresida diskuterer formuesskatt som de har gjort den siste tida etter at tre forskere hevdet at den omstridte skatten gir høyere sysselsetting, er det fort gjort å miste av syne hva debatten egentlig dreier seg om. Det er ikke en teknisk krangel om hvor stor skatterabatt det skal være på aksjer, men om hvor store forskjeller vi ønsker i Norge.

Skatt er ideologi. Skatt er et verktøy.

Les også: Rusk i USAs valgmaskineri fører til bekymring

Mens venstresida roper ut sin bekymring for hvilke krefter som settes i gang når forskjellene blir store, sukker prominente deler av høyresida nedlatende på sosiale medier over at det blir så mye bråk av så lite penger.

Bare en drøy milliard i redusert inntekt i statsbudsjettet som kom i forrige uke. Men med åpne øyne, bidrar vår regjering til å øke ulikhetene, enda konsekvensene er destruktive og godt dokumentert.

Å lansere en viktig rapport samme dag som statsbudsjettet legges fram, er kanskje ikke lurt.

Men det gjorde SSB. Den druknet i budsjettets store tall, men fortjener oppmerksomhet. Fordi den er en viktig kommentar til selve statsbudsjettet og nettopp fordi den peker på det samme fenomenet som Thomas Seltzer gjør i USA.

Den første livskvalitetsmålingen som er gjort i Norge, som har kartlagt hvor tilfreds Ola og Kari er med livet, viser at de rikeste har det betydelig bedre enn de andre.

Les også: Folket har talt: Vi har det helt middels i Norge

Eller som det heter på forskerspråk: «En av gruppene vi har sett på i rapporten skårer signifikant bedre enn befolkningen i alt på alle indikatorer på subjektiv livskvalitet. Det er personer i høyeste inntektskvartil».

Det er en internasjonal politisk trend å ønske å vurdere framskritt for en nasjons borgere med andre mål enn brutto nasjonalprodukt. New Zealand, som har like mange innbyggere som Norge, er ett eksempel på at land ønsker å sette innbyggerens opplevde velferd og livskvalitet foran økonomi og vekst.

Klarer man regelmessig og vitenskapelig å måle borgernes opplevelse av livet i Norge, kan det bety et radikalt skifte i forvaltningen.

Det er av forskere omtalt som et paradigmeskifte.

Og igjen er USA interessant å se til: Landet er verdens største økonomi, og med en av verdens høyeste snittinntekter per innbygger, men altså med en betydelig underklasse og en økonomisk stagnert middelklasse.

Les også: Verdensbanken frykter at 115 millioner kan havne i dyp fattigdom i år

Tenk om USA hadde spurt sine innbyggere det enkle spørsmålet: Hvordan har du det? Og faktisk innrettet politikken etter svaret. Er man ikke da nær kjernen i det staten er til for?

I Norge viste SSBs livskvalitetsundersøkelse – som altså måler hvor tilfreds vi er på ulike livsområder, om vi er optimistiske for framtida, og hvilke forutsetninger for engasjement, mestring og sosiale relasjoner vi har – ganske enkelt at de rike har det bedre på alle områder.

Desto lavere inntekt, desto flere med lav tilfredshet med livet, melder SSB. Samme dag kom altså statsbudsjettet som var en fortsettelse av den politikken den blå regjeringa nå fører på åttende året: Den gjør det bedre å være rik, og tøffere å være fattig.

30 milliarder i skattelette siden 2013, mens de som har det vanskeligst i Norge har fått det verre.

I årets budsjett fikk en million nordmenn høyere egenandel ved sykdom, det ble gjort kutt i støtten til unge uføre, i tannhelse, i brillestøtte til barn, i skjermingstillegg til pensjonister. Mange små kutt, men over åtte år blir det dype sår.

Årets statsbudsjett understreker hvor viktig den dyptloddende livskvalitetsundersøkelsen er og kan bli hvis den videreføres. Hvis økt livskvalitet for de som har dårligst, blir et viktig politisk parameter.

Les også: Hver fjerde husstand økonomisk rammet av koronakrisen

De to dokumentene hører sammen, de er komplementære. Funnene er tydelige på at er du voksen, rik, har utdanning og er hvit og heterofil i Norge, så har du det veldig bra.

Er du ung, fattig, mørk i huden og homofil er livet i Norge ikke bra, for å sette det på spissen.

22 prosent av oss uttrykker «lav tilfredshet» med livet i Norge. Det skiller lite mellom kjønnene. Men er du ung mellom 18 og 24, er det større sjanse for at du er misfornøyd med livet enn for de over 45. Høy utdanning er viktig for opplevelsen av et godt liv. Ikke-heterofile er mindre tilfreds, mer enn hver tredje sier de har «lav tilfredshet».

Å ha arbeid er avgjørende, og de ledige og uføre er aller minst fornøyd med tilværelsen. Halvparten av disse sier selv at tilfredsheten med livet er på nederste hylle. Er du aleneforsørger er det også stor fare for at livet ikke er bra.

Det er ikke overraskende, de som tjener mest har det også best psykisk og fysisk, de trives bedre der de bor og tror at livet har gode ting i vente for dem. De har størst opplevelse av mestring, påvirkning og av gode sosiale relasjoner. Forskjellene i Norge er store når man har spurt folk.

Likevel har norsk politikk de to siste stortingsperiodene vært rettet mot å bedre livet for de på den øvre halvdelen. De som trenger det minst og som har mest å gå på, får mest. Kanskje er det ikke bare i USA det leves «shit lives»?

Les også: Samtidig som de rikeste blir rikere, er det stadig flere som blir fattige i Norge