Jeg stiller meg ved siden av deg

Solidaritet handler om å gjøre den undertryktes sak til et felles anliggende.

Drapet på George Floyd i USA har satt i gang produktive debatter om rasisme og antirasisme her i Norge, men det har også oppstått steile fronter.

I Dagsavisen etterspør Åse Røthing rom for kompleksitet og en åpnere samtale uten anklager om å fornekte rasisme i Norge. Vi ønsker både kompleksiteten og en åpen, både faglig og politisk samtale velkommen. Vi tror det er lurt at forskere og aktivister med et antirasistisk ståsted utforsker gode strategier og perspektiver.

I debatten finner vi flere legitime hensyn som dessverre blir satt opp mot hverandre i polariserende retorikk – og der blindsoner kan vokse frem.

Filosofen Hannah Arendt har uttalt at man bare kan forsvare seg som det som man blir angrepet som.

Les også: Det er lite rom for å anerkjenne usikkerhet, klønete oppførsel eller gode intensjoner

Kollektiv identitet og organisering gir en styrke i dette selvforsvar. I farvannet av Black lives matter-demonstrasjonene har det kommet frem mange historier som handler om den hverdagslige erfaringen å bli behandlet som avvikende, eksotisk eller mindreverdig på grunn av hudfargen eller andre kroppslige kjennetegn.

Debatten får frem i lyset at privilegiet som ligger i å representere «normalen» som definerer «avviket», bidrar til å holde andre grupper nede. Det er forståelig at dominerte grupper krever at den privilegerte erkjenner sine privilegier for at vedkommende skal tas på alvor i samtaler om diskriminering.

Dette snur marginalisertes bitre erfaring i å ha blitt definert – og utdefinert – av de privilegerte på hodet. Definisjonsmakten tas tilbake – på et radikalt vis.

På den andre siden er det bekymringsverdig at våre kroppslige kjennetegn skal definere hvem vi skal kunne bygge likeverdige relasjoner og allianser med. Identitetspolitikken som ligger i dette risikerer å forsterke gruppeidentifikasjonene og hindre rettferdige politiske løsninger.

Les også: Vi skal aldri akseptere rasisme

Når vi tar avskjed fra troen på et universelt gyldig grunnlag for gjensidig anerkjennelse og samhandling kan vi miste selve drivkraften for endring av urett og undertrykkelse – i alle fall den som ikke gjelder oss selv.

Man kan si at kjernen i striden handler om det er mulig å oppnå universell, reell og prinsipiell likeverd i en virkelighet der ulikhet, maktubalanse og urettferdighet preger samfunnet. I denne kronikken foreslår vi en tredje vei i denne debatten. Når identitet som marginalisert blir eneste grunnlaget for minoritetenes mektiggjøring , stenger dette dørene for samhandling på tvers og allianser rundt det som faktisk kan være felles anliggender.

For Arendt handler pluralitet ikke først og fremst om gruppemangfold. Kategorisk utdefinering av andre på grunn av sin antatte erfaringsbakgrunn, setter til side Arendts pluralitetsforståelse – at vi, i den politiske sfæren, alltid møter hverandre og samhandler som forskjellige rundt et felles anliggende, som for eksempel antirasisme.

Les også: Hvit. Check! Middeladrende. Check! Mann. Check!

Her har vi kommet til et begrep som kanskje har ligget noe nedstøvet i det politiske språkets verktøykasse: solidaritet. Når vi anerkjenner at våre kroppsdrakter og egenskaper vi ikke kan velge bort har noe å si for fordeling av makt og for hvem som er utsatt for hat og vold, må vi også klare den vanskelige operasjonen det er å arbeide mot essensialisering av de samme kategoriene.

Vi må altså bevare troen på at andre kan forstå oss og våre erfaringer på samme måte som vi prøver å leve oss inn i andres liv. På veien må vi bevare en respekt for at det alltid finnes en mulighet for at vi aldri klarer å forstå et annet menneske, men det gjensidige forsøket er et felles anliggende og avgjørende for ikke å bryte en grunnleggende menneskelig allianse.

Solidaritet handler om å gjøre den undertryktes sak til et felles anliggende, ikke fordi man synes synd på han eller henne, men fordi undertrykkelsen er en prinsipielt uutholdelig tilstand.

Vi må bevege oss fra skyld, skam og hvite tårer til ansvar for privilegier og (gjen)etablering av tillit og likeverdige møter. Et viktig spørsmål blir da: Hvordan får vi de av oss som har status som majoritets-hvite, til å snakke om våre privilegier uten å slutte å snakke om undertrykkelsens kryssende linjer?

Les også: Lager veileder i kampen mot rasisme (+)

Her er vi enig med Røthing, men skiller muligens vei i spørsmålet om hvorvidt det er vesentlig å anerkjenne gode intensjoner. Gode intensjoner og vennlighet kan være fulle av nedlatenhet. Målet bør være kritisk selvrefleksjon, som er drevet av et ønske om å endre urett. Å anerkjenne gode intensjoner er i beste fall kun et skritt på veien, i verste fall en sovepute som opprettholder systemisk utestengelse og stigmatisering.

Røthing ønsker dialog og kompetanseheving – der er vi enige. Men for å få til kompetansehevingen vi mener trengs, er det noen gang nødvendig å ta det smertefulle skrittet og overskride de antagelsene som har ligget til grunn for våre (gode) intensjoner. For å skape endring, må etablerte holdninger og tolkningsmønstre – inkludert våre egne – stadig vekk utfordres, og vi må utsette oss for erfaringer og perspektiver som er annerledes enn våre egne.

Når vi ekskluderer andres erfaringer som irrelevante låser vi samtalen, når vi ikke stiller kritiske spørsmål til hverandre, kan samtalen bli urelevant. Rasismen, sexismen og homofobien finnes mange steder og på ulike nivåer, noen erkjent og andre ikke, derfor trengs også en pluralitet i utformingen av strategier mot den. Et universalistisk begrunnet solidaritetsbegrep kan være en rettesnor som kan hjelpe å manøvrere i det uoversiktlige terrenget:

Jeg kan ikke snakke i ditt navn, men jeg kan støtte din sak fordi den berører et felles anliggende. Jeg stiller meg derfor ved siden av deg. Ingen er egentlig fri før alle er fri.

Les også: «Metoo har forvandlet synet på oss kvinner» (+)