Færre biler – bedre byer

Still deg selv spørsmålet – ønsker du mer biltrafikk i Oslo? Ønsker du at skoleveien til barnet ditt skal ha flere biler i morgenmørket? Har du lyst på flere dager med forurenset byluft, som utsetter barn for astma og i verste fall kan tvinge de med hjerte- og lungeplager til å holde seg innendørs?

Oslos befolkning vokser, så hvis svaret ditt er nei, må vi sørge for mindre bilkjøring. Det er ingen vei utenom.

Les også: «Grønn politikk må være rød for å lykkes»

Siden bilen ble allemannseie, har den forandret hvordan vi lever og hvordan vi tenker om avstand. Det er ikke uten grunn at bilen har vært et statussymbol og et tegn på frihet. Dessverre brakte den også med seg problemer: Over hele verden stamper folk i rushtidskø ut og inn av de store byene. Luftforurensningen når farlige og ulovlige nivåer. Areal som kunne vært lekeplasser, torg og uteservering brukes til p-plasser, og barn må stabbe seg mellom parkerte biler på vei til skolen. Mange skades i trafikken, noen av dem for livet og dessverre går liv tapt hvert eneste år i bilulykker.

Samfunnet har tilpasset seg bilen, ikke omvendt. Men det behøver ikke være slik.

Selv om samfunnsdebatten av og til kan gi et annet inntrykk, er det bred enighet om at det skal bli mindre biltrafikk. Stortingets såkalte «nullvekstmål», slår fast at all vekst i persontransport i byene skal tas av kollektivtransport, sykkel og gange. Når byene vokser betyr dette at biltrafikken må ned. Også regjeringens nye klimaplan legger opp til det samme. Det gjør også nesten alle partier i Oslo bystyre som tilsluttet seg et mål om kraftig reduksjon av biltrafikken i Oslos nyeste klimastrategi. De eneste som stemte mot var Frp og FnB.

Men hvordan skal vi klare dette?

Les også: «Knefallet for Greta Thunberg-retorikken kommer til å koste skjorta»

For det første må sykkel, kollektiv og gange gjøres til det naturlige førstevalget i hverdagen. Slik er det allerede for de aller fleste i Oslo. Tre av fire hverdagsreiser i Oslo skjer uten bil, og bilbransjen selv tilpasser seg: Stadig flere ønsker å bli tilbydere av mobilitet og lanserer delebilordninger fremfor «hver mann, sin bil». Som kommune forsøker vi å legge til rette ved å opprette mange gratisplasser for bildeling. For av og til trenger også vi Oslo-folk bil i hverdagen.

Et annet tiltak som legger til rette for mindre reising, er hjemmekontor. De færreste av oss verken vil eller kan fortsette med så mye hjemmekontor som vi har hatt nå under koronakrisen, men vi trenger jo ikke returnere helt til normalen heller? Mer hjemmekontor vil gi mindre trengsel på T-banen, og kan bidra til mindre tidsklemme i hverdagen.

Sist, men ikke minst, må vi rett og slett gjøre det mindre attraktivt å kjøre bil i byen.

Les også: «Klima står øverst på dagsorden. Men hvor er MDG?»

Hundre års tilpasning til bilen må snus. Og tiltak som rammer lommeboka er dessverre det mest effektive. Bompenger og p-avgifter handler ikke om å straffe noen, men om at samfunnet setter en pris på den kostnaden bilkjøring påfører samfunnet: Fortsatt er det slik at det kan være billigere å sette seg i bil, skape kø og forurense lufta, enn det er å sette seg på en buss. Også elbilene skaper kø og tar opp plass, og må være med å betale. Samtidig som vi må sørge for at det fortsatt skal og må være vesentlig billigere med elbil enn fossilbil i Oslo framover. De neste årene skal vi ha mindre biltrafikk i byen, samtidig som alle bilene som kjører i byen skal være på null utslipp.

I takt med befolkningsveksten er også areal blitt et knapphetsgode i byene våre. Skal vi bruke det på parkeringsplasser? Nei. Vi vil heller ha lekeplasser, gågater, sykkelparkering, HC-parkering, næringsparkering og uteservering. Færre offentlige p-plasser betyr også at man tenker seg om en ekstra gang før man tar bilen, fordi det ikke er like enkelt som før.

En by med mer myldring av folk fremfor biler, er også bra for næringslivet.

Internasjonal forskning viser at fjerning av p-plasser og biler har positiv effekt på sentrumshandelen. Der går folk i butikker, der går de på kino, der går de på café eller restauranter.

Noen må selvsagt fortsatt kjøre bil: Håndverkeren med bilen full av utstyr, varelevering (selv om lastesyklene tar med seg stadig mer!), en person med redusert bevegelighet eller pasienten som må kjøre taxi. Nødetater må fortsatt rykke ut. Men når vi får ned trafikken i byen, gjør vi det lettere for alle disse. Mindre kø er et gode for alle.

Les også: «Selv om jeg er uenig: Det var kanskje ikke så ille det Carl I. Hagen sa, likevel?»

For næringslivet må vi få på plass flere løsninger som gjør at de lettere og billigere kan transportere varere og tjenester på smartere måter med mindre bruk av bil og lastebil. Byrådet har allerede innført en rekke tiltak som å etablere massevis av nye næringsparkeringsplasser, eller gjort det gratis for elvarebiler i bomringen og i beboerparkeringen.

I januar var hele 42 prosent av varebilsalget i Oslo elektrisk.

Det finnes fortsatt de som elsker fossilbilen. Og folk som mister privilegier, roper gjerne høyere enn dem som aldri har hatt dem. Men det er mange flere og større grupper som vil få det bedre i en by med mindre biltrafikk. Barn som går langs utrygge skoleveier, eldre som ikke kan gå ut på dager med farlig luft, innbyggere med lav inntekt som ikke har råd til bil, småbarnsforeldre som er lei av å sitte på bussen som stamper i kø, mens de lurer på om de rekker barnehagen.

Det er disse ofte tause stemmene vi må ta hensyn til når vi lager fremtidens menneskevennlige byer.

Tiden da bilene fikk dominere byene er snart historie. Sammen gjør vi byene våre bedre med færre biler, tryggere gater og nabolag, og mer plass til alle.