Av Finn Morten Bessesen
Det foregår for tiden en overbudspolitikk om hvor mye Norge skal redusere CO2-utslippene med før 2030. CO2 er som kjent en luktfri og usynlig gass, som primært er kjent for fotosyntesen, og dermed grunnlaget for alt liv på kloden. Men CO2 er også en klimagass som kan påvirke klodens temperatur, hvor mye er usikkert. Noen forskere, også i FNs klimapanel, mener minimalt, andre mener betydelig.
Vi har forpliktet oss til 40 % reduksjon av CO2-utslipp gjennom Parisavtalen. Regjeringen har på eget initiativ økt målet til 50 %. Så kommer Ap og byr 55 %. Partiene Rødt og MDG byr 60 % reduserte utslipp, og ikke mindre enn 95 % innen år 2050. Noen høyere?
Utslippsauksjonen er ganske spesiell, for budgiverne slipper å betale de astronomiske summene dette vil koste. Regningen skal sendes til vanlige lønnsmottakere, og denne overbudspolitikken gjør at velferdsstaten, som spesielt Ap skal ha æren for å ha bygd opp i etterkrigstiden, snart kan være en saga blott.
LES OGSÅ. Snikprivatiseringen av våre helsetjenester
Klimabrølene og knefallet for Greta Thunberg-retorikken kommer til å koste skjorta. Høyresiden vil betale dette ved å redusere velferdstilbudene, redusere sosiale goder, samt kutte offentlige utgifter dramatisk. Dagens ungdom skal jobbe mer og lenger, og kan ikke regne med at NAV stiller opp når det butter imot. Kommune- og statsapparatet må gjennom en gedigen slankekur.
Venstresiden vil finansiere CO2-kuttene ved å øke skattene, og snakker om en bedre «fordelingspolitikk». I utgangspunktet en god idé, spesielt om de rike må betale mer skatt enn de gjør i dag. Men, akk, det monner så lite når de samtidig vil legge ned oljeindustrien, og dermed all virksomhet som er knyttet til denne. Dette vil i verste føre til en økonomisk katastrofe og nedgangstider man aldri tidligere har sett maken til i Norge. Det blir ikke noe igjen å «fordele». Luftslott og fantasier om at vi skal leve av vindturbiner og CO2-lagring er og blir drømmer. Disse såkalte grønne industriene lever på statlige overføringer, og betyr bare ekstra utgifter.
Så vil mange hevde at dersom denne forringelsen av velferdsstaten som politikerne nå kjemper om å være best på, er et bidrag til å redde verden fra en klimakatastrofe, så må vi vel være villige til å ofre vår velstand? Godt poeng! Derfor er det viktig å finne ut hva vårt bidrag betyr for klodens ve og vel.
LES OGSÅ: Takk og pris for friområdene våre
Statistisk sentralbyrå har regnet på dette, og her er tallene:
1. Menneskenes utslipp av CO2 til atmosfæren er beregnet til å være på ca. 4 % av de totale utslippene. (SSB)
2. Resten (96 %) av CO2 -tilførselen slipper naturen ut selv, mest fra havet, men også fra vulkaner, dyr etc. (SSB)
3. Norge slipper ut ca. 0.12 % av menneskenes utslipp på 4 % (SSB)
4. Det betyr at norske utslipp av CO2 fra fossil forbrenning på jorden er på 0.0055 %. (SSB)
5. I vanlig matematisk forståelse er Norges utslipp av CO2 relativt sett tilnærmet lik null, og omregnet i betydning for global oppvarming er det ifølge FNs modeller ikke målbart.
Skal vi gamble med vår egen velferd av rent symbolske årsaker? Min store helt hva gjelder miljøvern, Kurt Oddekalv, hadde et krystallklart budskap til det norske storting i 2008, som dessverre ingen av de politiske partiene tok til seg. Han påpekte følgende: «Norge har den grønneste energiproduksjonen i verden gjennom vannkraften – vi er selvforsynt. Vi trenger ikke å ødelegge naturen vår med vindturbiner.»
EU er i samme skvis, de presser oss, samtidig blir de presset av FN og WEF til å bruke tusenvis av milliarder på CO2-tiltak som ikke virker, (vindturbiner, biofuel, gigantiske solcelleanlegg, C02-fangst etc.), som paradoksalt nok ødelegger naturen og miljøet. Dette betales av statlige subsidier, noe som gjør verdens aller rikeste mange ganger rikere, og verdens fattige enda fattigere.
I Europa har det nå oppstått en ny underklasse vi ikke har sett maken til siden før 2. verdenskrig. Disse enorme midlene kunne langt på vei ha løst klodens fattigdoms- og flyktningproblem, epidemier og ikke minst en hel rekke av klodens reelle miljøproblemer.
LEDER: «Ernas billige ferje-poeng»
Jeg mener at vi har et moralsk ansvar for å løse akutte globale problemer som er her – nå. Disse blir nedprioritert til fordel for enormt dyre prosjekter som går på reduksjon av CO2, og som man kan stille spørsmål om har noen effekt på klimaet i det hele tatt.
Det er ofte snakk om at vi må tenke på kommende generasjoner, på våre barn og barnebarn. Det er jeg helt enig i! Og nettopp derfor bør vi ikke bruke tusenvis av milliarder kroner på symbolpolitikk. La oss heller bevare den norske velferdsstaten, og dermed være i stand til å bidra til å utrydde verdens uverdige fattigdomsproblemer. På den måten er vi med på å få alle nasjoner opp på et tilnærmet likt velstandsnivå, og for å si det med John Lennon kanskje imaginære drøm: «And the world will live as one».