Et nødrop fra glesbygden

Det går ikke lenger på skinner for det norske samfunnet.

En gang for mange år siden, i et annet liv, kjørte jeg tog fra Göteborg til Luleå på denne tida av året. Dag- og nattog fra sørvest i Sverige til nesten så langt nord man kommer ved bottniska viken, hem till jul.

Det jeg fortsatt husker fra disse reisene nordover i Sverige, er de endeløse landskapene uten lys, uten folk. Sundsvall, så ingenting. Örnsköldsvik, og deretter tomt. Endelig lys igjen i Umeå.

En reise gjennom den helt svarte vinternatta. Øde, tomt, før vi endelig ankom Luleå C.

Les også: «Regjeringa har distriktspolitikkpanikk. Hjertet hamrer plutselig for bygda»

Denne gangen kom vi ikke fram, ikke i tide. Toget stanset, strømmen var borte. Midt på mørkeste vinternatta. Vi bare sto der, i den svenske lydigheten. Ingen hevet stemmen og lurte på hva i all verden som hadde skjedd. Det ble kaldere og kaldere om bord. Vi var så langt fra folk, et eller annet sted mellom Bastuträsk og Boden.

Kanskje er minnet uklart og selvopphøyende, men til slutt var det nordmannen om bord som krevde svar om hva som var på gang. Om strømmen har gått må dere da kunne skaffe busser til oss? De kunne ikke det. Det var ingen busser tilgjengelig.

Det er bare glesbygd rundt oss. Ingen busser. Ingen folk.

Les også: Stokkebø (H): – Ap har glemt oljen og Rogaland (+)

Det var en av de store forskjellene på Norge og Sverige for 15 år siden. Svenskene hadde avfolket landsbygda si, mens vi holdt liv i vår. Svenskene var coola och snygga och moderna, de var Stockholm og Malmö og Göteborg. Vi var Trondheim, jo visst, men først og fremst var vi Støren. Bossekop. Ilseng, Dalsbygda og Sør-Fron. Toppluer og langrenn. Vi var bygda, svenskene byen.

Sånn er det ikke lenger. Vi har flottest opera nå, og hovedstaden med størst selvtillit. Og nå tømmer også vi landsbygda vår.

«Urbaniseringen vil fortsette. Fraflyttingen kan neppe stanses. Og arbeidsplasser på bygda er neppe så viktig som politikerne – ikke minst Senterpartiet – skal ha det til».

Det skrev Aftenposten-kommentator Andreas Slettholm forleden, i en kommentar med tittelen «Polarisering mellom by og land? Ja, takk!». Han om det ønsket. Selv ser jeg mørkt på den utviklingen vi står midt i nå. Meningsmålingene tyder på at store deler av befolkningen deler min oppfatning.

En utvikling der selve vår desentraliserte struktur er i spill, når bygder tømmes for unge damer og offentlige institusjoner slås sammen og flyttes til nærmeste bylignende sentrum. Der teknologiske og økonomiske krefter forsterkes av en regjering som legger ned, slår sammen og bruker ord som «robust» om kommuner, domstoler og politi. Der en Høyre-ordfører i Nordland sier det høyt og tydelig: «Staten har forlatt oss».

Det er ingen naturkraft vi står ovenfor. Det kalles politikk, eller konsekvenser av politikk.

Les også: «Sammen skal vi fjerne Erna i 2021!»

Det vi gjør nå, gjorde svenskene en generasjon eller tre før oss. Industrialiseringen førte over hele verden til at folk forlot landsbygda for å ta jobb i de store bysentraene. Utfordringene det førte til, ble håndtert på vidt ulike vis i våre to naboland. Svenskene, som av ymse årsaker opplevde en raskere industriell utvikling og oppblomstring på 1950-tallet, da verden ble bygd opp igjen etter krigen, lot det skure og gå.

Det var jo så moderne med vekst i byene, mens skogbruk og jordbruk var gammeldags. Hvorfor skulle politikk overstyre en slik utvikling? Resultatet var voksende storbyer og konsentrasjon av folk i de største urbane områdene utover i landet. Resultatet var en togtur gjennom natta.

Sundsvall, så ingenting. Örnsköldsvik, og deretter tomt, bare svarte natta.

Vi valgte en annen løsning, der den aktive staten spilte en nøkkelrolle. Vi måtte bygge opp igjen i nord etter krigen, etter den totale ødeleggelsen av Finnmark under det siste krigsåret. Folk ville faktisk bo der, viste det seg. De krevde å få dra tilbake til sine utbombede hjem.

Vi satte i gang utbyggingsprogram og opprettet den statlige banken Utbyggingsfondet for Nord-Norge. Vi bygde ut vannkrafta og satset på store industriprosjekter landet rundt. Og vi brukte politiske virkemiddel til å styrke jordbruket, for å gjøre det mulig å dyrke mat over hele dette karrige landet vårt som består av bare tre prosent dyrkbar mark.

Vi forsto at det var en styrke at det bor folk der naturressursene våre finnes. At det finnes folk som er stedbundne, og at det kan være en styrke. At det er fornuftig at det bor folk over hele landet også av sikkerhetspolitiske hensyn.

Vi fikk mye tilbake for disse investeringene. Det finnes levende bygder over hele landet vårt.

Les også: «Den norske tilliten mellom by og land blir meir tynnslitt»

Lokale særegenheter, mattradisjoner og sterke regionale bånd mellom de lokalene bysentraene og de omkringliggende distriktene. Det var kanskje traust. Det var smak av sosialdemokratisk planpolitikk, slagstøvler og ukledelige toppluer. Men det fungerte. Og det fungerte fordi det fantes politisk vilje til å legge til rette for at folk kunne leve der de selv ønsket.

Nå er den viljen borte. Vi har en «distriktsminister» som snakker mer om at opposisjonen polariserer debatten enn om de reelle problemene. En regjering som legger ned studiestedet Nesna i Nordland samtidig som den snakker om behovet for desentralisert studiestruktur for å holde liv i distriktene. Som legger ned lokale tingretter og lensmannskontor og skattekontor, og samtidig setter ned utvalg som skal undersøke hvorfor de unge rømmer landsbygda.

Vi har lagt ut på et spor som bare kjører i en retning. Fordi noen ønsker det sånn.

Det var selskapet Veolia som kjørte Norrlandståget den gangen for 15 år siden. Så annerledes enn hos oss, tenkte jeg, der statlige NSB var eneste selskap på skinnene. Nå er det vårt Vy som har vunnet anbudet og retten til å kjøre gjennom den nordsvenske natta, lærer jeg av internett. Mens svenske SJ vant retten til å kjøre Nordlandsbanen i Norge. Moderne tider, heter det vel. Vi ligger bare noen år bak svenskene.

Snart kan det være like mørkt mellom de lysende byområdene som dukker opp langs sporet også her i landet. Det er på høy tid at vi krever svar på hva som er på gang.