Kommentar

Israels ess i MGP-ermet

Det tok én dag fra Russlands fullskalainvasjon av Ukraina til landet ble utestengt fra Eurovision Song Contest. Hvorfor får ikke Israel samme behandling?

Yuval Raphael representerer Israel med sangen New Day Will Rise. Men hun skulle ikke ha fått delta, mener skribenten.
Yuval Raphael representerer Israel med sangen New Day Will Rise. Men hun skulle ikke ha fått delta, mener skribenten.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Det tok ikke lang tid før vi kunne bevitne hvordan stemningen i salen egentlig var da Israels Yuval Raphael fremførte sangen «New Day Will Rise» under torsdagens semifinale i Eurovision Song Contest. Pipingen og buingen ble tryllet vekk i TV-sendingen og erstattet med generisk jubel, slik det etter hvert har blitt vanlig å gjøre i verdens største musikalske direktesendte show.

Å velge nøytralitet vil i lengden rive showet i tusen glitrende fillebiter.

Det er mulig de buende publikummerne ikke har fått det med seg, men det står fortsatt på nettsidene deres at «Eurovision er et ikke-politisk event», men påstanden begynner å bli tynnslitt. I 2022 ble Russland utestengt fra konkurransen på grunn av invasjonen av Ukraina – et grep som mange, med god grunn, så på som både nødvendig og riktig. I 2024 derimot, har den europeiske kringkastingsunionen EBU valgt en annen linje: Israel får delta, til tross for at den statlige kringkasteren KAN er tett knyttet til en regjering som fører en brutal krig i Gaza.

Kanskje det har noe å gjøre med at Israel er så fullintegrert i showet at hovedsponsoren er fra Israel?

Samtidig som det israelske kosmetikkmerket Moroccanoil ruller ut den turkise løperen som hovedsponsor for årets show, har over 70 tidligere deltakere skrevet under på et åpent brev med krav om at Israel utestenges, slik Russland ble. Motstanden er bred og internasjonal. Det er tydelig at både artister og publikum nekter å spille med på forestillingen om at dette bare handler om musikk.

For artister som vurderer å melde seg på havner de fort i en skvis mellom det å stå på verdens største scene og å skuffe sine fans, slik som for eksempel norske Gåte da fansen ba bandet om å boikotte showet. Da er det enklere å fokusere på andre ting enn eurovisjonen, som igjen går utover kvaliteten på låtene som blir sendt inn, noe vi kanskje kan ane på årets plukk av unge håpefulle.

Linn Stalsberg: Jeg feirer gjerne friheten. Men kan vi droppe nasjonalismen?

De artistene som tar sjansen kjenner på et økende press for å følge de stadig økende kravene til EBU, samtidig som de skal lage TikTok-danser, gjøre en drøss intervjuer og by på seg selv i enhver situasjon uten å være uheldig å si noe som kan tolkes politisk, i en tid hvor det meste har blitt politisk.

De platte spøkene og påklistrede smilene fra vertsduoen i Basel føles ekstra utmattende med et bakteppe av krig og politisk uro i Europa og i Gaza. Showet holdes ironisk nok i nøytralitetens høyborg, Sveits, men for både fans og artister holder det neppe med apolitisk nøytralitet.

Hvis Eurovision skal fortsette å være et troverdig prosjekt for inkludering og samhold gjennom musikk, kreves det at det tas aktivt grep om verdiene prosjektet er tuftet på. Russland gikk over grensen, og Israel likeså. Å velge nøytralitet vil i lengden rive showet i tusen glitrende fillebiter.

Les også: Vi ere en nasjon vi med, vi furtne bunadsløse, skriver Cornelia Kristiansen

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Les også: Trump «2.0» fikk Nato til å skjelve. Nå er stemningen snudd på hodet (+)

Powered by Labrador CMS