Så var det min tur ut med fast spalte. Stolt og greier! Omtrent samtidig som jeg fikk beskjed om deadline for første tekst, gløda telefonen overoppheta av nyheter, meldinger og telefoner. «Har du sett TV2?» «Har du lest saka?»
Nei-nei-nei!!! Jeg er på jobbmiddag. Har ikke sett og vil ikke heller. Jeg er så forbanna lei. Ikke en ny runde metoo! Og for faen, må det være i Arbeiderbevegelsen? Igjen? Lærer de ALDRI?
Jeg levde ungdomstida mi i AUF på 90-tallet, men på 1. mai i år våkna jeg ikke nynnende til Internasjonalen, men til trøndersk rølpe-pop som pleide stå på repeat på nach jeg aldri burde vært på! «Vil du værra me mæ hjem i natt, skal vi sov i samme sæng i natt?»
Konspirasjonene om at alle andre enn Jørn Eggum sjøl var ansvarlige for hans avgang, florerte blant sentrale tillitsvalgte.
The Kids oppsummerer minnene fra arbeiderbevegelsen bedre enn «Seieren følger våre faner» for å si det sånn. Ikke bare fordi jeg var kid blant mange som ikke var det. Mest fordi det var en evig bygdefest med grenseoverskridelser og rot alt samma. Og jeg var ikke en gang fra bygda, men fra Oslo Øst. En ukultur prega av surr i maktrelasjoner, som fikk meg og flere medsøstre til å ta beina fatt og spurte ut av ungdomspolitikken så raskt at mange av oss aldri rakk eller gadd slå opp. «Hadet, snakkes aldri!»
But here we go again... Litt som at høsten 2017 aldri skjedde. På tross av utallige folks historier om asymmetriske maktrelasjoner, opprop, samtaler om seksuell trakassering i alle bransjer fra Hollywood til vår lille tue her hjemme. Sjøl kasta jeg meg på opprøret etter første lille kvitter fra en skuespiller langt over Atlanteren. Jeg hadde venta over 20 år. For som mange andre visste jeg hele tida at det var gærent det jeg hadde blitt utsatt for. Det var ikke det vi lærte høsten 2017. At seksuelle relasjoner mellom folk med ulik makt i organisasjoner og arbeidsliv var ugreit. At seksuell trakassering ikke hører hjemme noe sted. Vi bare lærte at vi kunne prøve oss på å si det høyt. ENDELIG liksom!
Men jeg er så lei av å skrive om det, snakke om det, lei av å kjempe mot det, lei av å bli utsatt for det.
Les også: Jo Moen Bredeveien skriver om vår ære og vår makt. Og morgendagen
Jeg kan bare forestille med hvor uendelig drittkjedelig det må være for kvinner eldre enn meg sjøl å se dette spille seg ut gang på gang på gang. Som min venninne Tone Bratteli som alltid støtter meg. Alltid trykker liker. Alltid sender ei oppmuntrende melding. Byr på et glass vin og en prat når det står på som verst. Kvinner som henne, som har kjempa med disse tinga i årtier, for så å se sine døtre, barnebarn og deres venninner ta den jævla stafettpinnen videre i akkurat samma kamper. I samma bevegelse. For en elendig arv som videreføres til neste generasjon. En kamp for noe så enkelt som å få være fri til å gjøre jobben sin uten forstyrrelser av seksualisering og dritt. Det er så lite å be om. Sånn helt egentlig.
Det var så vidt jeg orka lese avisene forrige uke. Enda mindre kommentarfelt. Men for faen. Jeg har trått inn i rekkene av middelaldrende damer nå. Vi kan ikke etterlate denne branntomta til yngre jenter uten å prøve litt mere på å få bukt med dette liksom. Det kan da virkelig ikke være så vanskelig å forstå disse tinga?
Men jo da. Jeg kikka inn på hva arbeiderbevegelsens stolte tillitsvalgte hadde på hjertet. For all del, det var noen fornuftige stemmer, men det mest iøynefallende var ei ørkenvandring i konspirasjoner og ræl jeg fant. Det var så jeg tidvis tenkte at Lizard People, som tror at verden styres av øgler fra verdensrommet, kanskje framsto som relativt adekvate til sammenlikning. Konspirasjonene om at alle andre enn Jørn Eggum sjøl var ansvarlige for hans avgang, florerte blant sentrale tillitsvalgte. På tross av at Eggum sjøl i det minste så ut til å være enig i at det ikke var så greit det han hadde gjort, og tok en fast Moonwalk baklengs ut. Om ikke fra hele rørsla (i alle fall ikke ennå), så vekk fra kroninga i LO.
Les også: Ideologiene er ikke døde. I dag tror vi bare på «Skaperne» i stedet for kollektive løft
Mens jeg leste kommentarer så jeg for meg at satan sjæl spikra nye hyller i hælvete, mens han plystra blidt og gleda seg til å ønske sure padder av alle kjønn velkommen.
Ikke at jeg bryr meg om dere ryker luk åt hælvete, men la meg gjøre enda et forsøk på å forklare dette enkelt så sjøl de som virkelig har tungt for det forstår beskjeden i metoo:
SLUTT Å PULE NEDOVER! Sånn. Beskjed mottatt? Ikke helt nei? La meg forklare enda litt mer inngående til de aller treigeste. Ikke prøv deg på sex, ikke be om massasje, ikke send melding, full eller edru, med noe som engang minner om seksuelt innhold til folk under deg i systemet. Bare ikke gjør det. Sånn aldri! Det gjør livet så mye enklere. Ikke bare for alle andre, men også for deg sjøl. For hvem faen orker å få tekstmeldingene sine klistra opp på TV2 en helt vanlig mandag på våren liksom? Så bare helt enkelt: Ikke gjør det!
Og med denne rough-guiden til et metoo-fritt organisasjons- og arbeidsliv ønsker jeg å gratulere deg som nyvalgt leder i LO, Kine! Velkomstgaven fra denne kanten er en glødende brannfakkel om å starte opprydninga i rørsla fra første dag i jobben, for her er det mye å ta av. Se å få slutt på denne forbaska ukulturen så dere får fokusert på andre viktige oppgaver, som fred i verden eller noe. Så ingen noen gang mer må fortelle om sine bedrøvelige og nedverdigende øyeblikk og si #metoo igjen.
Les også: LO er vår gode motmakt, skriver Kjell Werner
