En gang i tiden i kongeriket Norge, langt mot nord, mente politikerne at det beste man kunne gjøre for økonomien var å øke etterspørselen - gjennom å omfordele slik at vanlige nordmenn fikk bedre råd. Det føles som en fortelling fra et parallelt univers, men det er bare femti år siden.
På et tidspunkt klarte noen å overbevise mange nok om at noe annet var viktigere – tilbudssiden! De som startet og drev bedrifter måtte få friere tøyler, så ville de bedre løse samfunnets problemer enn den sendrektige staten. Men ble de tynget ned av skatter, ville det gå dårlig for alle. Og bakom truet eldrebølgen.
Begge sider må fungere, det er sant, og det er derfor vi har trepartssamarbeidet.
Kjell Werner om LO: Nå blir det ro i rekkene (+)
Derimot har noen dratt det siste synet ut i sin mest groteske forenklende variant: at gründere skaper og velferdsstaten bruker. Og i forlengelsen: at offentlig ansatte er en ren utgift, mens de som skaper verdiene, som har verdi er grunderne, eierne. Eller «Skaperne», som både Martin Bech Holte og Ayn Rand kaller dem.
Inn kommer forsker Ola Innset af Moss ridende med sin nye bok «Kampen om verdiene», med den britiske mellomkrigsøkonomen John Maynard Keynes i sekken.
Vi kjenner Keynes? Han fnøs av ideen om at en stat kunne mangle penger – bare bedrifter gjør det. Begrensningen for en stat er teknologi og arbeidskraft. Penger kan trykkes når det trengs.
Det er blitt skrevet biblioteker om motkonjunkturpolitikk og forholdet mellom renter, sysselsettingsgrad, vekst og alt det andre. Så la meg i stedet viderebringe noe avslappet sass fra Keynes, da noen trodde de var smarte og spurte om det ga mening å betale noen for å grave opp et hull og så fylle det igjen. Man kan høre snøftelatteren, men som Keynes påpekte - personen ville gått ut og kjøpt noe for lønna, og effekten av det ville ganges opp når pengene så bevegde seg rundt i markedet.
Jeg lurer på hva disse kutt-entusiastene tror staten holder på med.
Mindre åpenbart er hva det betyr om arbeidskraft er den egentlige begrensningen. For hva da om en gruppe er så rike at de kan ansette massevis av folk som ellers trengs på sykehus og eldresentre? Eller hva om markedsrammene gjør at de skarpeste matematikerne jobber med språkmodeller, som etter min ydmyke mening (og mange andres) fortsatt er noen kraftverk unna å revolusjonere noe som helst?
For å dvele bittelitt der: I noen år har det nærmest vært et krav for amerikanske tech bedrifter å ha «KI» som en del av sin misjon, om de skal få mer penger fra kapitalfond. Man kan lure på om den allerede misforståtte usynlige hånda fungerer, når de få som faktisk jobbet med å gjøre offentlige skjemaer lettere å svare på ble jaget ut fra kontorene sine av Musks epigoner. De skal kutte velferdsstaten, angivelig til glede for alle. En femtedel sa Musk. En fjerdedel, overbød Bech Holte i den mye omtalte boka «Landet som ble for rikt».
Cornelia Kristiansen: Nihilismen og fatalismen er den kyniske maktas beste venner (+)
Jeg lurer på hva disse kutt-entusiastene tror staten holder på med. Det føles litt som da høyrepodkaster Wolfgang Wee hadde oppdaget gjennomsiktighet og innsyn, og sa opprømt at man kunne få masse dokumenter fra staten om man spør. Men vet han at det er de utskjelte byråkratene som håndterer innsynsbegjæringene? At om han ber om et lass med dokumenter, går det med hele arbeidsdager for statlig ansatte. Er det også sløseri, eller bare når alle andre trenger noe?
Her noe annet høyresiden har lett for å overse: Staten er også en riskoportefølje. Altså, staten håndterer ulike risikoer, mange av dem langsiktige. At broer ikke faller ned, at maten er trygg å spise, at man unngår epidemier, gruveulykker, atomulykker. I USA har Trump kuttet eller lagt ned flere tilsyn og sparket folk som har tatt del i mangfoldsprogrammer, noe som allerede antagelig har ført til flere flyulykker.
Den jevne amerikaner vil også oppdage at grensa for hvor mye kredittkortselskaper kunne kreve igjen av overtrekk nå er fjernet, og tilsynet som beskyttet forbrukere er lagt ned.
Svein Tore Bergestuen: Glassblåseren, sønnen og Arbeiderpartiet
Et viktig punkt i Elon Musks radikalisering var ifølge journalistene Kate Conger og Ryan Mac da den amerikanske regjeringen stengte Tesla-fabrikken hans under covid.
Musk ble plutselig veldig klar over statens makt. Tanken på at den ellers eneveldige direktøren kunne overstyres, skal ha vippet ham mot høyre. Det er mer å si om Musk, men det viser en viktig del av hva offentlig sektor også er. Ikke bare omsorgsjobber men en demokratisk makt som står over selskapene og kan regulere den.
Bech Holtes skriver i «Landet som ble for rikt» at «Skaperne har en målbevissthet og risikovilje som de fleste andre rett og slett ikke er født med».
Musk er også en sterk forkjemper av ideen om Skaperne, og han er også opptatt av at det er dem med høyest IQ som bør løftes. Det er dessuten et påfallende overlapp mellom dem som fortviler over fødselsrater og mener damer bør få barn tidligere og dem som mener noen eksepsjonelle individer driver utviklingen. Som regel mener de også at menn er mer risikovillige, og at det å ta risiko er en verdi i seg selv. Det kan det jo være, men som Innset påpeker er det ulike måter å verdsette risiko på, og brannkonstabler fikk nylig et tillegg på 24 kroner for utrykning. Barnefødsler er heller ikke risikofrie.
Bech Holtes forslag om å kutte en fjerdedel av staten ville vært ren vandalisme på vår felles framtid.
Det er andre tvilsomme sider av dette, skriver Innset. For om verdi skapes av briljante enkeltindivider og man har grunn til å tro man er en sånn, må det være noe som holder deg tilbake. Han forteller om Trygve Hoff, økonom, redaktør sosietetsmann, som beskrev utviklingen i Norge fram til 1945 slik: «Friheten og konkurransen avslørte menneskenes iboende og uutryddelige ulikhet i dyktighet og begavelse, hvilket skapte misnøie og misunnelse».
Det er som å høre de amerikanske tek-oligarkene. «Kan man egentlig undre sig over at middelmådigheten kom i høisetet, at konkurransen blev avskaffet, friheten og åndsverdiene tråkket på og utviklingen satt i revers?»
På den tiden var sosialdarwinismen populær. Mange mente at klasseforskjeller var uttrykk for evolusjonens gang og de sterkestes overlevelse. Ideologiene er mer skjulte i dag, men man kan gjenkjenne menneskesynet fra den tidlige liberalismen. Som også var full av forakt for hvite mannlige arbeidere, enda mer for kvinner og folk med en annen hudfarge. Også i dag har genikultusen et kjønn og en hudfarge og hvit, kristen makt er et mål for mange av dem som styrer USA i dag.
Her hjemme var det mange på høyresiden som ikke reagerte da Trump angrep arbeiderklassen, kvinner, skeive eller minoriteter, men ropte varsku og byttet side da børsene stupte. Som fortsatt vil ha en regjering som kutter i velferden, selv om vi har nok av historiske beviser på at dette vil styrke ytre høyre.
«Det er nesten som om vi lever i en slags kollektiv psykose, hvor det er dumt å elske velferdsstaten, og vi overbeviser oss selv om at det som er bra, egentlig er umulig», skriver Innset. For må vi ikke kutte velferdsstaten uansett? Det er et politisk spørsmål. Det går an å bytte reallønnsvekst i fritid, å flytte ressursene bedre steder, å jobbe på bedre måter.
Et budsjett er også et moralsk dokument. Ernas ostehøvelkutt er ansvarsfraskrivelse. Bech Holtes forslag om å kutte en fjerdedel av staten ville vært ren vandalisme på vår felles framtid.
Lars West Johnsen: Eggums helt nødvendige fall kan koste norske arbeidsfolk dyrt (+)
Cornelia Kristiansen: Elon Musks radikalisering har skjedd i et språk mange mediefolk ikke forstår (+)
