8. mai er en av de aller viktigste datoene i det moderne Norges historie. Det var på denne dagen i 1945 vi ble kvitt nazistene, og landet atter ble fritt. Fem års tysk okkupasjon hadde lært oss hva frihet er, for å nesten sitere poeten. Og hva friheten er verdt.
Det er nøyaktig 80 år siden den tyske rikskommissæren i Norge, Josef Terboven, valgte å ta sitt eget liv på Skaugum da det tyske nederlaget var et faktum. Terboven var innstilt på å kjempe videre og holde tysk stand i landet vårt, også etter at de tyske styrkene i Danmark kapitulerte 5. mai og Tysklands endelige kapitulasjon 7. juni. Heldigvis forholdt general Franz Böhme, kommandant for Wehrmachts styrker i Norge, seg til ordren fra et Berlin i kaos etter Adolf Hitlers selvmord og nazistenes kollaps, om å innstille alle kamper fra midnatt 9. mai, og om å ta imot en delegasjon fra de allierte.
En samlet fortelling om de siste 80 årene i norsk historie kan vanskelig få en annen overskrift enn «oppturen».
Slik sluttet krigen i Norge på udramatisk vis. Frykten for at de 300.000 tyske soldatene som sto i landet skulle yte samme type motstand som i Finnmark et drøyt halvår tidligere, da fylket ble brent til grunnen etter russernes inntog, viste seg ubegrunnet.
«Selve frigjøringen ble som virkeliggjøringen av de fleste nordmenns drømmer», skriver Store norske leksikon om den historiske hendelsen. Den samme beskrivelsen om hvordan norske drømmer og storslåtte tanker ble til virkelighet, kan like gjerne beskrive de 80 årene som er gått siden.
Det er ikke så ofte vi stanser og tenker på det i hverdagens kaos og de små og store begivenheters forsiktige eller brå kast, men historien om Norge i etterkrigstiden er nesten for god til å være sann. Vi har nytt stor trygghet og voldsom materiell velstand. På toppen av det hele har vår rikdom – også rikdommen fra oljen, noe som nesten er uhørt i menneskets historie – vært relativt jevnt fordelt i befolkningen. Norge ligger dessuten høyt på, eller helt på topp av, en rekke internasjonale målinger av demokrati, ytringsfrihet, produktivitet, yrkesdeltakelse og pressefrihet, ja vi scorer sågar høyt på ulike lykkebarometer, litt tvert imot vårt eget selvbilde.
Les også: Ideologiene er ikke døde. I dag tror vi bare på «Skaperne» i stedet for kollektive løft
Det har vært opp og nedturer, selvsagt, for slik er menneskenes liv. Men en samlet fortelling om de siste 80 årene i norsk historie kan vanskelig få en annen overskrift enn «oppturen» eller tilsvarende.
Ingenting av dette ville vært mulig uten freden. Derfor skal vi markere dagen i dag i stor ærbødighet. Den andre verdenskrigen var langt mer brutal andre steder enn her, men krig er krig. Siden 1945 har vi levd i fred. Etter hvert som avstanden til krigen har blitt stadig større, har vi, mer for hver generasjon, kommet til å ta freden for gitt.
Det er jo ikke bare i Norge avstanden til den nesten totale krigen som raste mellom 1939 og 1945 har økt. Hele vår verdensdel har, med noen dramatiske unntak, opplevd nesten 80 år med fred og integrering. Europeere har vent seg til at fred er normalen og krig tilhører fortiden. Heldigvis, selvsagt – fred er så uendelig mye bedre enn krig. Men glemte vi kanskje, et sted på veien fra 1945 til i dag, at også freden og friheten krever at vi kjemper for dem?
Les også: Israel har kasta maska, skriver Jo Moen Bredeveien
«Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», skrev Sigrid Undset. Utsagnet er kanskje ikke helt sant, men det peker på en større innsikt om hvem vi er: Sed og skikk kan forandre seg, og vi kan omgi oss med all verdens nye teknologier og bekvemmeligheter. Men mennesket er og forblir nettopp det: Et feilbarlig vesen, som lett kan blendes og blindes av begjær og stormannsgale drømmer om status og eget geni. Små sjeler kan gjøre seg store ved å søke makt, og opplevelser av historisk urett kan utnyttes til å hisse opp andre til å søke hevn – også i fredens Europa.
Det finnes mange forklaringer på Russlands krig i Ukraina. Forklaringen på at vi andre ikke reagerte sterkt nok allerede i 2014, da den lavintensive krigen dro i gang, er trolig at vi hadde lurt oss selv til å tro at ingenting kunne forstyrre tilstanden av fred. Kanskje der ute i verden, men ikke her, ikke hos oss. Vi var mange som våknet først 24. februar 2022, da Vladimir Putins fullskala invasjon av nabolandet startet.
Les også: LO er vår gode motmakt, skriver Kjell Werner
Siden har ukrainerne holdt stand på heroisk vis, men mye annet går galt, dag for dag. Valget av Donald Trump i USA og hans første 100 og vel så det dager ved makta er et foreløpig bunnpunkt. USA er ikke lenger en garantist for «vår måte å leve på». Verdens eneste supermakt er snarere i ferd med å bli en trussel. Og i Europa faller land etter land for høyrepopulismen og det som langt verre er. Vi lever i en tid der fascismens spøkelse igjen har våknet.
Det var ikke denne fremtiden som vi nå plutselig befinner oss i, våre forgjengere kjempet for under den store krigen. Ideene som ble nedkjempet den gang, skulle begraves en gang for alle. Slik gikk det ikke.
Vi har mye å feire på 80-årsdagen for at vi vant vår fred og frihet. Og vi har mye å kjempe for framover. Begge deler bør vi huske på i dag.
