Har du tenkt på hva du skal bruke de ekstra skattepengene dine til, da?, spurte jeg venninna mi. Hun tjener under 700.000 kroner. Dersom regjeringen blir gjenvalgt, sitter hun sikkert igjen med flerfoldige tusen kroner ekstra hvis vi følger Trygve Slagsvold Vedums måte å telle tusenlapper på. Det er nesten rekord i girlmath, spør du meg.
Jeg burde spare, men det går sikkert til å nedbetale lånet, var det dølle svaret hennes. Voksenpoeng, tenkte jeg, og kunne ønske at hun var mer kunstnersjel. At hun ville bruke dem til billetter på Oslo Nye Teater for eksempel, da kunne hun sagt at hun var med på å redde Oslos kulturtilbud. Selv om kulturen blomstrer som aldri før.
Å se narsissisme i beste sendetid på TV er vi blitt vant til, men denne gangen sier folk: Nok er nok!
I mitt nabolag er det kø fra Gamlebyen og opp til Ekebergparken fordi folk vil se den nye lyskunsten til Pipilotti Rist. Gratis til folket. Hele verden kommer og ser, kunne TV2 meddele etter åpningen, til og med turistbusser fra USA og Sveits. Om det er skatteflyktninger med på busslasten for å beundre Christian Ringnes´ siste kunstinnkjøp, vites ikke. Milliardærene har de siste ukene uansett vært ute og sagt at de aldri kommer tilbake: «Som den franske solkongen som påla folket høye skatter og dårlig politikk», sa Jens Rugseth om vår statsminister til E24 i forrige uke. «Det er så jævlig bra her i Sveits», kunne Kjartan Aas fortelle oss, «det funker så smooth». Solkongen frista ikke ham.
Så hva er det som ikke funker smooth i kongeriket Norge? Er det at Mette Marit og familien får 600.000 kroner mer å rutte med neste år? Hvis vi tenker etter, er det vel bedre at folket betaler dem enn at de hjelper sønnen å selge narkolageret han har hatt på Skaugum. Aldri har vel apanasje svidd mer for folk flest enn akkurat nå. Ikke engang Fredrik Solvang med sin våte intervjudrøm med kronprinsparet hadde klart å slukke ulmebrannen vi sitter og blåser på alle sammen rundt Marius.
Den saken vil ingen ende ta, men vi vet alle at det må sterkere skyts til hvis noen skal intervjue dem på Skaugum. Kanskje Fredrik må ha med seg kollega Yama Wolasmal. Han er journalisten vi har i Norge for tida som tør å sette det øvre sjiktet til veggs. Slik han gjorde med Jens Stoltenberg. Yama utfordrer oss alle til å tenke og har et ekte ønske om å forstå handlingene til maktpersoner. Alt fra Taliban, Nato, Hizbollah og Israel. Et menneske til etterfølgelse. For er det ikke det vi bør gjøre? Stille de kritiske spørsmålene og få troll og beslutningstakere ut i lyset for å sjekke om det de gjør gagner kloden?
Les også: Sylvi kan bli statsminister, tror Kjell Werner
Jens Stoltenberg trenger ikke å bli applaudert som en polfarer som kommer hjem til gamlelandet for å fortelle hva som rører seg der ute i den store verden. Vi ser den store verden på hver bidige vonde instagrampost, fra snart glemte Gaza til nå nylige, nedbomba Libanon og Russlands evige bombing i Ukraina. Kongo og Sudan velger algoritmene mine bort. Men de er der likevel. Eller snart er de kanskje døde på grunn av sult og krig.
Så klart er trusselbildet mot lille Norge på topp. Vi tilhører eliten som tjener penger på alle kriger som foregår i nærheten av oss. Hva hadde vi trodd? At ett år med armene rett ned og null press på Israel skulle føre til mer fred i vårt nærområde? Naivt. Det eneste vi kan smykke oss med, er at vi har en utenriksminister som tør å si «Fri Palestina», og at han blir forbanna på Netanyahu.
Heldigvis føles ikke de mannlige politikerne våre så maskuline og testosteronbefengte som de verste krigshisserne der ute. Jonas Gahr Støre, Vedum og Espen Barth Eide er som en nerdeklubb å regne, der du nesten kan skimte rollespillterningene i bakgrunnen. Statsbudsjettet, derimot, er mer maskulint enn noensinne, med økt forsvarsbudsjett og den strengeste kvoteflyktningpolitikken vi noensinne har hatt. Det er trolig et slag i luften å minne om at det ikke hjelper å gi masse mer til forsvar når du samtidig kutter i støtte til menneskerettigheter og kvoteflyktninger. Det gjør ikke verden tryggere.
Les også: Lars West Johnsen om en regjering som krysser sitt spor
Tross maskulint budsjett, så er det fint å slippe machomenn i politikken. Selv om noen av dem prøver seg og vil inn. Men verken Trond Giske eller Gaute Grøtta Grav har klart å kare til seg makt, tross iherdige forsøk. Sistnevnte har heller fått vist noe av sitt kjipe jeg på «71 grader nord» og blitt Norges nye bad guy. Med rette. GGG har fått en ny betydning. Der de tre store G-er før sto for «Gyldendals Gode Guttebøker» eller «Great Garlic Girls», står sjuende bokstav i alfabetet nå fram som Grusomme Gale Gutt.
Det hjelper ikke at han får forsvarstaler verken fra dama si eller VG-kommentatorer, for det rørende oppi all oppmerksomheten er at Norge ikke liker folk som tråkker på andre. Å gjøre narr av andres helse, kondis eller puls er ikke folkelig og flott. Det kan ikke forsvares med at alle realityprogrammer har en kjiping som blir klippet feil. Du skal ikke se mer enn noen få klipp av 3G for å skjønne at han er klippet så snilt som mulig.
Selv om machomenn også har følelser, så er ikke dette en latterliggjøring av en stakkars fyr som bare prøver å gjøre sitt beste på TV-tur. Nei, vi ser at folk er sjokkert over at noen behandler andre medmennesker på en så nedlatende og selvforherligende måte. Å se narsissisme i beste sendetid på TV er vi blitt vant til, men denne gangen sier folk: Nok er nok!
Er det kanskje fordi vi ser mannemenn som Putin, Netanyahu og Trump trampe på folk over hele kloden for egen vinnings skyld? Kan vi se enden av tunnelen der unge gutter ikke trenger sixpack, Andrew Tate eller «guttastemning» for å føle seg som menn? At de ikke trenger teip foran munnen når de sover? Kanskje de trenger tungpustede Espen Abrahamsen og puslete politikermenn som gjør jobben sin uten å stå med en halvkram og blendes av eget speilbilde?
Kanskje de rike skal få bli i smoothe Sveits, de sleipe med hvilepuls kan bli igjen i Isfjorden og de slemme kan bli stilt for krigsrett i Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag. Så fortsetter vi å finne ut hva vi kan bruke de ekstra hundrelappene vi fikk av Vedum på. Jeg håper vi bruker dem på hverandre.
Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik
Les også: Er det i det hele tatt mulig å se for seg en bred, rødgrønn regjering i Norge?
Dagsavisen mener: Vi trenger kraft – men famler etter løsningen
