«Jonas Gahr Støre. Eit dikt» står det med store, svarte bokstaver på blodrøde permer, både på for- og baksida av Leif Høghaugs nye bok.
– Tittelen er en påstand om noe. Man kan lese den som dette er et dikt om Jonas Gahr Støre. Eller som at Jonas Gahr Støre er diktet. På ett punkt blir han forvandla til en flaskepost og kasta på havet, sier Høghaug.
Han har skrevet flere bøker i mange sjangere før, og har jobba som både anmelder og skrivelærer.
Nå vil han røske litt opp i hvordan folk tenker på landets statsminister. Eller stasminister?
«Jonas Gahr Støre. Eit dikt»
Slik begynner langdiktet:
Nei kamerat, du framleis i namnet
sosialdemokrat
d’er høgrebylgjer att og fram, sirenesong
om kjøpekrafta, marknadsmakta
skatteletten, rentekuttet, kort fortalt
kroner og øre, flod og fjøre
og snipp snapp snute. Det var ein gong …
– Et forsøk på å forstyrre den etablerte orden. Måten vi – kommentatorveldet, journalistene, alle sammen – snakker om politikerne i verden i dag. Jeg ville bruke diktspråket, viser hvordan det gir et annet perspektiv, sier Høghaug.
Langdikt som karikatur
Som en karikaturtegning, bare med ord.
– Jonas Gahr Støre er en person i en rolle. Han kan også betraktes som et symbol på Norge. Alt dette griper jeg tak i og spinner videre på. Det er et forsøk på å dikte politisk. Humoristisk og sarkastisk som en karikaturtegning. Men også melankolsk, elegisk. Diktet er en sørgesang over noe som er i ferd med å gå tapt, sier Høghaug.
Anmelderne av «Jonas Gahr Støre. Eit dikt» har konkludert med at selv om statsministeren nevnes med navn i bokas tittel, så er dette like mye et langdikt omNorge. Hvor står sosialdemokratiet i dag, i landet der salig arbeiderpartimann Einar Førde for over førti år siden hevdet at alle er sosialdemokrater?
– Vi snakker mye om sosialdemokratiet er i krise. At vi er uten mulighet til å overskue alt. Høyrekreftene vokser så fort og er så voldsomme. Alt kan oppleves håpløst, sier Høghaug.
Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg ga «Støre-regjeringa tjuetjuefem» et løft da han ble finansminister. Men er sånt nok?
Og er Jens egentlig en ekte sosialdemokrat, han som stort sett snakker om penger? Koret i Leif Høghaugs diktbok framstår muligens litt skeptisk:
– Jens, han Jens må det verta!
halleluja, han Jens, kamerat!
– Bedyrar han er sosialdemokrat
– Pinocchio! Pinocchio!
padre Geppetto ventar på deg
– Stoltenberg, som Støre, er flink til å snakke om handel. Men det er verdt å stille spørsmål om hvor det er blitt av de politiske visjonene. De store prosjektene. Vi må komme oss gjennom det håpløse og pessimistiske. Diktningen lærer oss at Dantes ferd mot målet bokstavelig talt går gjennom helvetes-porten. Vi må ta fortvilelsen på alvor, ikke bare late som den ikke er der. Alvoret må også diktningen ta tak i, sier han.
By og land, hand i hand
I diktet advarer fortelleren:
Gløym no ikkje
sosialdemokratanes raudaste alder
medan du høyrer pengefolksvalder
trumistfascismens vreidegalder
En annen påminnelse om andre tider, er den oppdiktede figuren Ola Hansbergknatten, født i 1917. Han er fra små kår inne i landet, og drar til byen for å jobbe som håndverker. By og land, hand i hand.
– En sosialdemokrat av det gamle slaget. Fins det sånne igjen i dag? Alt var ikke bedre før. Men Ola var i hvert fall del av en tid da mange i arbeiderbevegelsen hadde store drømmer og planer for framtida, og et ønske om å stå hardt imot ytre høyrekrefter, sier Høghaug.
Høy eller lav? Passe
Det er tett mellom de litterære referansene i «Jonas Gahr Støre. Eit dikt». Den flygende hollender, gjenferdet særlig Wagner har gjort kjent, er en viktig karakter. Odyssevs, den antikke greske kongen som brukte et tiår år på sjøveien hjem til kona etter å ha vunnet Trojanerkrigen, er en annen. Og en viss Jonas havner i hvalfiskens buk, akkurat som navnebroren i Bibelen.
– Diktning viser alltid til annen diktning. Jeg prøver å springe høyt og lavt, som det heter. Egentlig har jeg ikke så sans for begreper som høykultur og lavkultur. Arbeiderbevegelsens historier er fullt av eksempler på at dannelse ble og blir verdsatt, sier Høghaug.
I diktet referer han til «Draumkvedet», om Olav som drømte mye rart mens han sov i tretten døgn. Men også til Donald Duck, isbading og skitur.
– Mine helter er de litterære heltene. Garborg og Vinje. Dante, som skrev den «Den gudommelige komedien» på folkespråket. Shakespeare, som diktet underholdning for folket i sin tid. Maset om at litteratur ikke er folkelig, mens idretten liksom er det, er bare norsk ideologi. Se til fotballen, de enorme pengesummene der. Hva er folkelig med det? Jeg lover at ingen blir i nærheten av så rik av å skrive dikt, sier Høghaug.
Forstå uten fasit
Om man ikke er helt sikker på dette med Wagner og «Odyséen» og hva referansene egentlig betyr, gjør det ingenting.
– Man trenger ikke forstå alt man leser! Ta Bob Dylan, en annen av mine helter. For meg er det like mye rytmen og lyden av stemmen jeg lytter til, som tekstene. Det er ikke som vi går rundt og forstår alt som omgir oss i hverdagen uansett, sier Høghaug.
– Dette med at man skal måtte forstå absolutt alt i alle dikt, tror jeg er en fordom som kommer fra norskundervisningen. Jeg satt alltid og lurte på a) hva forfatteren hadde ment, og ikke minst b) hva læreren mente at jeg skulle mene om teksten. Hva som var «fasit». Men «Jonas Gahr Støre. Eit dikt» har ingen fasit. Det bryter med forventningene. Tar noe kjent og gjør det litt fremmed. Det er det kunsten gjør, og skal gjøre, sier forfatter Leif Høghaug.
