Det er så lett å peke på avstanden mellom dem. På alle gangene Rødt glefser i beina på Jonas Gahr Støre og han mannskaper, eller på SVs mange utspill mot regjeringen den er offisiell budsjettstøttespiller for.
«Det er ikke godt nok», var SVs oppsummering av regjeringens forslag til statsbudsjett denne uka. Noen uker tidligere var overskriften at «SV tordner mot regjeringen» etter en budsjettlekkasje om et tak på havvindstøtte. «Avtalebrudd», sa SV. Senest onsdag, når jeg skriver dette, var anklagen den samme når SV møtte Arbeiderpartiet til duell om tannhelse og bistand i Politisk kvarter på NRK.
Den eneste veien til rødgrønn valgseier går gjennom partiene som er rødere og grønnere enn regjeringen.
Den som vil lete etter konflikt mellom regjering og støttespiller på utsiden kan ellers more seg med å telle opp alle gangene SV har møtt en statsråd til morgenfrisk krangel om politisk retning de siste ukene, eller årene. Eller kose seg med at Rødt – og MDG – opplever seg tatt for gitt av statsminister Støre når han regner deres stortingsrepresentanter med i regjeringens mandat, men ikke vil snakke med dem om et mer formelt samarbeid. Rødt vil ikke bli «behandlet som stemmekveg», heter det fra partileder Marie Sneve Martinussen.
Realiteten er likevel den at regjeringen sliter på meningsmålingene – på vår helt ferske får de to partiene til sammen 22,9 prosents oppslutning – og at det per nå, med mindre enn ett år igjen til valget, ser ut til at den eneste veien til rødgrønn valgseier går gjennom partiene som er rødere og grønnere enn regjeringen.
Et samarbeid mellom Senterpartiet og MDG er så vanskelig å se for seg at det får være et tema for en egen tekst. De to står så langt fra hverandre i spørsmål om, for eksempel, vern vs. bruk – og på hver sin side av mange kulturkamper – at det alene kan fylle en avis.
SV, Rødt og Arbeiderpartiet er – eller burde være – en annen skål. Er det mulig å se for seg en bredere rødgrønn regjering, der SV er med, for eksempel, og Rødt forplikter seg til samarbeid fra utsiden?
Ja, mener Rødts partileder Martinussen. SV på sin side deltok en stund under forhandlingene på Hurdal. Det kan skje igjen. Arbeiderpartiet åpner også tilsynelatende for en litt annerledes fargesjattering med landsstyremøtets uttalelse i april om at et «rødgrønt flertall vil gi Arbeiderparti-ledet regjering».
Men hva finner vi om vi leser programforslagene for de neste fire årene for de tre partiene med røtter i arbeiderbevegelsen og sosialismen?
Les også Lars West Johnsen: En iskald høyrevind med fremmedfrykt i kastene
På overflaten er det ganske mye som samsvarer mellom Rødts tørt titulerte «Komiteens forslag til Rødts arbeidsprogram», SVs noe mer svingende «Miljø og rettferdighet» og Aps «Trygghet for morgendagen, tro på fremtiden». Det går i rettferdig fordeling, bedre velferd, en god og rettferdig klimapolitikk, demokratisk kontroll over naturressursene og et trygt og organisert arbeidsliv. Som seg hør og bør fra partier med røtter i det sosialistiske tankegodset, med andre ord.
Det kan hete «alle skal med», «kamp mot Forskjells-Norge» eller «vi må løse problemene i fellesskap». Retningen er den samme: Der høyresidens politikk skaper et samfunn med større forskjeller mellom folk, vil (sentrum-)venstresiden ha de økonomiske forskjellene ned. Marked eller samhold, kan man vel oppsummere, der staten i venstresidens bilde er motoren som skal sørge for at alle får sin del av kaka.
Senterpartiet skriver seg også inn i denne tradisjonen, i alle fall i årene som er gått siden partiet forlot Syse-regjeringen i 1990. Så langt, så godt, dermed.
Dukker vi lenger ned i materien, derimot, kommer det fram en god del utfordringer, som det heter når man ikke vil bruke ordet problemer. Arbeiderpartiet mener at «samarbeid med private og ideelle aktører kan supplere det offentlige», der Rødt har et helt kapittel dedikert til «profittfri velferd», mens SV under fanen «Redd velferdsstaten» vil prioritere velferd, ikke profitt, og har en plan for å fase ut kommersielle aktører.
Det samme mønsteret kan vi finne flere steder. Offentlig kontroll over krafta, for eksempel, betyr noe annet for Rødt og SV enn for Arbeiderpartiet. SV vil opprette et statlig strømselskap, reforhandle avtalene for utenlandskablene og avkoble forbrukerens pris fra det meget ustabile spotmarkedet. Rødt vil innføre makspris, avskaffe det nasjonale, strømmarkedet, ilegge eksportbegrensninger på strøm, sier nei til nye utenlandskabler – og nei til den fjerde energimarkedspakken. Rødt vil også melde Norge ut av Acer og sier nei til vindkraft, også til havs (på det siste punktet finnes riktignok en dissens).
Les også: Den norske medaljen har en mørk bakside, skriver Kjell Werner
Og Arbeiderpartiet? Der i gården vil man bygge ut vindkraft – og en rekke andre kraftkilder – på land og til havs, være «restriktiv med å etablere ny utvekslingskapasitet som ytterligere eksponerer vannkraften vår for eksport», og ellers sies det ikke et ord om Acer eller den fjerde energimarkedspakken. Ap vil videreføre strømstøtteordningen for husholdninger, samt dagens fastprisavtaler for næringslivet.
Sagt med færre ord: Avstanden er i virkeligheten stor.
Disse eksemplene på hvordan partiene velger ulike løsninger, det største «pragmatisk» og de to mindre mer «radikale», i betydningen omveltende, kan sikkert løses ved et forhandlingsbord. Dette er kanskje ikke uoverkommelig. Partienes programmer peker likevel på noe større, som er vanskeligere å løse: Rødt og SV vil noe annet og noe mer på mange områder. Arbeiderpartiet er i langt større grad opptatt av å administrere en samfunnsmodell partiet har bygd selv.
Det største hinderet for rødgrønn samling, foruten at Rødt, omtrent per vedtak, er for radikalt for begge regjeringspartiene, er likevel den mye omskrevne høyrevendingen til Arbeiderpartiet på flere områder det siste året. Tross forskjeller er det ikke umulig å se for seg at Rødt og SV kunne ha kommet til enighet med store deler av regjeringens Hurdalsplattform. Der står det, blant annet, at regjeringen «skal kraftig redusere omfanget av kommersielle aktører i velferden». Nå er tonen fra Arbeiderpartiet ganske annerledes.
Hurdalsplattformen ble av mange omtalt som «grå og kjedelig» da den ble presentert. Den er likevel trolig et bedre grunnlag for samarbeid for regjeringen og de to partiene som står utenfor og til venstre enn de ferske programforslagene til de tre rødeste partiene i floraen vår.
Det kan man jo tolke på minst to måter. Enten at regjeringsplattformen viser hva som kan oppnås når sentrum-venstre-partier setter seg ned og snakker sammen, og må ta hensyn til en venstrefløy på utsiden av regjeringen. Eller, kanskje, at avstanden mellom alle de rødgrønne er så stor høsten 2024 at et samarbeid blir veldig, veldig vanskelig.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Forslaget til statsbudsjett vitner om at regjeringen har startet valgkampen
Les også: Regjeringen holdt ord. Så får vi se, da, om næringslivet følger opp og holder sine løfter