− Det har vært et tøft år, matvareprisene er blitt veldig høye, og vi merker det godt, sa Sør-Sudans minister for matvaresikkerhet, Josephine Lagu, til meg da jeg satt meg ned med henne sist helg.
Sør-Sudan har ingen egen kyst, og er rammet av både krig, flom og tørke. Krigen i Ukraina, som har sendt matvareprisene i været og gitt et påslag i drivstoffprisene, er som en dobbel smell, særlig for de rundt åtte millionene som vil kunne trenge matvarehjelp i inneværende år. Noen dager etter mitt møte med matministeren, mottok hennes sjef, president Salva Kiir den russiske ambassadøren til formelle møter om tettere samarbeid. Kiir ble også invitert til det neste russisk-afrikanske toppmøtet, som skal finne sted i juli.
For mange afrikanere høres europeiske lands henvisning til Russlands brutalitet og krigsforbrytelser i Ukraina lite troverdig ut
Sør-Sudan er både typisk og atypisk for den gruppen afrikanske land som gjennom det året som har gått etter at Russland invaderte Ukraina, har vært heller lunkne til å fordømme invasjonen. I Norge har dette provosert blant annet Fremskrittspartiet, hvis utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde noe upresist har tatt til orde for å stoppe bistand til et førtitall land som har stemt som Sør-Sudan. Upresist fordi det ikke dreier seg om førti land, og fordi bare et fåtall av dem mottar bistand. Flere av dem som gjør det, mottar bistand som nødhjelp, fordi de selv er land i konflikt.
Sør-Sudan er altså typisk fordi dette er et av landene som pragmatisk forsøker å balansere i en krise der økonomien har tatt en vending mot det verre som følge av Russlands invasjon. Atypisk fordi dette er et av landene som nok kan ha egeninteresse av at det ikke snakkes for høyt om grove krigsforbrytelser og internasjonale domstoler i FN.
[ Kjell Werner: Avgiften som ble en økonomisk bumerang ]
Så langt har FNs generalforsamling stemt over Russlands oppførsel i Ukraina fem ganger. Blant de 30–40 landene som ved hver anledning har avstått fra å stemme, er det mellom 16 og 24 afrikanske land. Dette er en betydelig stemmeblokk, men utgjør et mindretall på kontinentet, som har 54 stemmer til sammen. Blokken er allikevel stor nok til at både amerikanske og europeiske land har trappet opp sin tilstedeværelse på kontinentet, angivelig for å demme opp for russisk innflytelse, som også har blitt større siste år.
Årsakene til at afrikanske land stemmer avholdende er sammensatte. Noen land importerer militært materiell fra Russland, dette gjelder blant annet noen land i Nord-Afrika og land lenger sør med lang militær historie med Russland, som Angola. Noen land hegner om sin egen nøytralitet, og noen land ser det politisk opportunt å ha Russland som alliert. En gruppe land i Vest-Afrika, der militæret har tatt makta, som Mali og Burkina Faso, ser Russland som et alternativ til den tidligere kolonimakta Frankrike og har fått støtte av den russiske leiesoldathæren Wagner til å bekjempe islamistiske opprørere. Flere av disse landene har også vært åsted for aggressive holdningskampanjer der russerne ynder å framstille seg selv som et slags antiimperialistisk alternativ til de tradisjonelle kolonimaktene.
[ Det er ikke likestilling å behandle kvinner som om de var menn ]
Fremskrittspartiet har vært særlig opprørt over et av de større landene på kontinentet, Sør-Afrika, som nylig gjennomførte en felles militærøvelse med Russland og Kina. For Sør-Afrikas del spiller både historie og en god del pragmatikk inn. Regjeringspartiet ANC mottok en del støtte fra det tidligere Sovjetunionen under kampen mot Apartheid, og har fortsatt noen bånd. Men kanskje like viktig er partiets og landets selvbilde som blokkuavhengig, de ønsker ikke å bli presset inn i den ene aller andre leiren. Som de fleste andre afrikanske land, er Sør-Afrika en del av Bevegelsen for alliansefrie stater. De er også en del av BRICS, en gruppe som omfatter både Russland, Kina, Brasil og India i tillegg til Sør-Afrika. Det er mot denne bakgrunnen den felles militærøvelsen utenfor kysten av landet må ses.
Sør-Afrika tar nok truslene fra norske politikere med ro, landet er ikke lenger en stor bistandsmottaker. Det er derimot en del av landene i Afrika som selv er åsted for betydelig uro og konflikt. Av de øremerkede midlene Norge sender til Afrika går det meste til land som Etiopia, Sør-Sudan, Somalia og Mosambik. Mye av dette er nødhjelp, blant annet for å avhjelpe den akutte matkrisa som har blitt forverret av krigen i Ukraina. Kuttes dette vil flere rett og slett ikke få maten eller helsehjelpen de trenger, og flere vil dø.
[ Helge Simonnes: Det kan bli flere botsganger for regjeringen ]
Å presse afrikanske land til å ta mer aktiv avstand fra Russland, er altså sannsynligvis en dårlig idé av flere grunner. Det er nok også noe med retorikken som gjør at afrikanske land er tilbakeholdne. For mange afrikanere høres europeiske lands henvisning til Russlands brutalitet og krigsforbrytelser i Ukraina lite troverdig ut. Afrika har sett noen av vår tids mest brutale kriger, og huser flere flyktninger enn noe annet kontinent. De fire landene nevnt over, er dessverre gode eksempler på dette. Det er sympati å spore for ukrainerne i Afrika, men også en viss indignasjon over europeernes likegyldighet til andre ofre for krigsforbrytelser og flyktninger. Ukrainakrigen har synliggjort et slags offerhierarki, der europeiske liv stadig synes mer verdt enn afrikanske. Å kutte i hjelp til ofre for afrikanske kriger, vil bare gjøre det enda tydeligere at noen krigsofre er likere enn andre. Det gagner nok verken samarbeidsklimaet i FN eller kampen for en felles forståelse av folkeretten. Og gir Russlands retorikk om europeisk hykleri god drahjelp.
[ Lars West Johnsen: Pappaer må prate med pjokken om puling ]