Fosen-aksjonen, som fredag fikk en foreløpig avslutning, er kanskje den vanskeligste saken Jonas Gahr Støre har måttet forholde seg til som regjeringssjef. Norge vil internasjonalt gjerne presentere seg som et mønsterbruk i forvaltning av menneskerettigheter, og vår statsminister har holdt en høy personlig profil i denne type saker. Da er det ikke greit å bli tatt med buksene nede for brudd på konvensjoner angående urfolkenes rettigheter.
Statsministerens grep var å møte demonstrantene i Trefoldighetskirken rett ved regjeringskvartalet. Det skjedde torsdag kveld og var antagelig et klokt valg, både når det gjaldt sted og timing. Når han i tillegg kom til kirken rett fra et hektisk Svalbard-besøk, bidro det til å understreke at statsministeren virkelig hadde fattet alvoret. Om det var møtet i gudshuset som gjorde at demonstrantene etter flere døgn ble mer forsonlige, er ikke lett å si, men de fant i hvert fall ut at aksjonen kunne avsluttes med en stor markering utenfor slottet fredag formiddag.
Uansett ble det en kanossagang for statsministeren. Fra gammelt av var det uttrykk for en botsreise. Synderen måtte vise at han eller hun angret. Jonas Gahr Støres beklagelse ble et tegn på synlig anger.
[ Jeg blir rasende av å tenke på at vi andre driter i naturen og ikke lytter ]
Den norske kirke gjorde noe mer enn å stille kirkebygget til disposisjon for forsoningsmøtet. Ledende biskop Olav Fykse Tveit markerte en prinsipiell støtte til demonstrantene, og det gjorde også biskopen i Nidaros, Herborg Finnset.
Om det var møtet i gudshuset som gjorde at demonstrantene etter flere døgn ble mer forsonlige, er ikke lett å si, men de fant i hvert fall ut at aksjonen kunne avsluttes.
Når kirken på denne måten blander seg inn i politikken, er det alltid noen som hevder at slikt skal ikke kirken holde på med. Svært mange kirkeledere hevder at grensene ikke kan være så absolutte, og spesielt ikke når de etiske sidene ved en sak blir svært fremtredende. Da er det mange som mener er kirken er nødt til å engasjere seg. Taushet er ikke noe reelt handlingsalternativ.
Når mange kirker i moderne tid har kommet til denne konklusjonen, har det sammenheng at verdens kristne kirker ikke har noen god historie å vise til når det gjelder støtte til urfolk og minoriteter. Historien kan ikke bortforklares: kirken tok parti med politisk og økonomisk makt. Den bidro til at folkegrupper ble utsatt for dyp krenkelse.
[ Det er bare ord, men det er viktige ord ]
Det var ikke noe som bare skjedde i USA, Afrika og Sør-Amerika, men også i Norge. Den verste hendelsen ble det dramatiske Kautokeino-opprøret i 1852. Da gikk det samiske vekkelsesfolket til aksjon mot den omfattende brennevinshandelen i samiske områder. På den andre siden sto en vanhellig allianse mellom økonomiske interesser, fut, lensmann og prest. Opprøret endte med at lensmannen og en handelsmann mistet livet, og i 1854 ble to av de samiske opprørslederne dømt til døden.
Det var datidens identitetsoppgjør og har satt dype spor. Det er denne type hendelser som samene husker, selv om det også var en gruppe av samer som bidro til å slå ned opprøret. Ingen har mistet livet i Fosen-aksjonen, men følelsene har vært uvanlig sterke. Det ble vanskelig for Jonas Gahr Støre å stå oppreist i møte med moderne identitetspolitikk. Løsningen for ham ble å ta med demonstrantene inn i en kirke. Det ga regjeringen et sårt tiltrengt pusterom, men sprengstoffet i denne saken er ikke borte. Det kan bli flere botsganger for regjeringen.
[ Ungdomsopprøret – se bildene fra en uke med Fosen-aksjoner i Oslo ]
