Kommentar

Det skjer i mørket

Brutaliteten og overgrepene mot sivilbefolkningen som begås av russiske tropper i Ukraina er ikke unike, snarere er det normen i moderne krigføring. Det skjer fordi overgriperne vet de kan komme unna med det.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«De tvang meg til å knele, satte skytevåpenet mot hodet mitt og spurte meg hvor jeg foretrakk å bli skutt. Så begynte de å slå meg med en øks og en pinne. De slo hodet mitt, øret mitt og ryggen min, jeg blødde overalt. Så dro de i meg, og dumpet meg på toppen av døde kropper. Jeg ba dem om å drepe meg, men de bare lo av meg. Barna mine så på, men naboene mine holdt dem tilbake i redsel for at de ville bli drept om de forsøkte å hjelpe meg.»

Slik beskriver Tedros (ikke hans virkelige navn) hendelsene i en landsby i Amhara i Etiopia i november 2020. Vitnemålet er en del av rapporten Ethiopia: ‘We will erase you from this land’: Crimes against humanity and ethnic cleansing in Ethiopia’s Western Tigray Zone, fra de to menneskerettsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch.

Rapporten ble lansert i begynnelsen av april, nesten på dagen da ukrainske tropper gjeninntok Butsja nordvest for Kyiv, og bruker usedvanlig sterke ord om den pågående krigen i Etiopia. Mer spesifikt, de to organisasjonene bruker både betegnelsen «forbrytelser mot menneskeheten» og «etnisk rensing», attpåtil i tittelen. Det er to begrep menneskerettighetenes kronikører ellers er varsom med å bruke, nettopp fordi dette er svært alvorlige anklager. I tilfellet med angrepet på Tedros gjelder det anklager mot milits tilknyttet den etiopiske hæren, men anklagene går også mot andre stridende i Etiopias Tigray- og Amhara- provinser, og ikke minst Etiopias myndigheter, som sitter med hovedansvaret for hva som skjer innenfor deres grenser.

Etter at russiske styrker trakk seg ut av Kyivs forsteder før påsken, og etterlot seg et spor av lik i gatene, har diskusjonen om krigsforbrytelser fått rev i seilene. Ganske snart var Russland fratatt setet sitt i FNs menneskerettighetsråd. Men tar man seg bryet å lese rapporter som leveres til dette rådet, som for eksempel den siste rapporten fra Etiopias naboland Sør-Sudan, oppdager man raskt at hendelsene i Butsja dessverre er ganske vanlige.

Litt begrepsavklaring; Krigsforbrytelser er brudd på krigens folkerett, konvensjoner og sedvane som regulerer krigføringen. Henrettelser av sivile, angrep på sykehus eller humanitære kolonner vil falle under definisjonen. Forbrytelser mot menneskeheten er mer alvorlige og ofte mer systematiske enn enkeltstående krigsforbrytelser, men ikke så omfattende og planlagt at de får betegnelsen folkemord. Systematisk bruk av voldtekt eller tvangsfordrivelse, slik det er beskrevet i rapporten om Etiopia over, kan utgjøre forbrytelse mot menneskeheten. Så kommer folkemord, som er stengt definert som «handlinger begått i den hensikt å utrydde, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe.» I tillegg må det foreligge et klart forsett og en plan for utryddelsen. Både menneskerettighetsorganisasjoner og FNs rapportører er svært tilbakeholdne med å bruke folkemordbegrepet. Overgrep som dem som er beskrevet over kan være systematiske, men uten den hensikt å utrydde en gruppe. Da havner de i kategorien forbrytelser mot menneskeheten.

På tross av strenge definisjoner har man tatt i bruk både begrepene etnisk rensing, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord de senere årene. Både Den islamske states (IS) kampanje mot jezidiene i Irak (2014) og Myanmars kampanje mot rohingyaene (2017) har fått merkelappen folkemord. Borgerkrigen i Sør-Sudan har, av FNs menneskerettighetsrapportører, blitt omtalt som «folkemordlignende», og nå anklager altså verdens to ledende menneskerettighetsgrupper Etiopia for «etnisk rensing» og forbrytelser mot menneskeheten.

Men i motsetning til i Ukraina, der reaksjonene på det som ser ut som grove krigsforbrytelser heldigvis har kommet kontant fra verdenssamfunnet, har ikke fordømmelsen vært like klar i tilfellene Sør-Sudan og Etiopia. Fordømmelsen har heller ikke vært like klar hva gjelder ymse aktørers krigføring i Midtøsten, Afghanistan eller Libya – selv om det altså foreligger ganske fyldig dokumentasjon. Det som skiller krigen i Ukraina er ikke brutaliteten, men det at krigsforbrytelsene ikke bare dokumenteres, men at de også løftes opp i vår egen mediestrøm. Det kan altså se ut som om hvordan vi reagerer på krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord, er avhengig av hva vi ser. Faktum er at brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett oftere brukes retorisk enn som gjeldende rettsprinsipp.

En av grunnene til russerens brutalitet kan være at de er vant med å komme unna med den. Denne generasjonen russisk befal har hatt sin ilddåp i blant annet Syria, og det er leiesoldater blant de russiske styrkene som har vært involvert i svært brutale kriger i Afrika. Brutaliteten er altså ikke unntaket, men slik moderne krigføring foregår, på tross av mer enn et hundreår med debatt om krigens folkerett

Å dokumentere krigsforbrytelser, rettsforfølge og dømme krigsforbrytere, er allikevel viktig. Det handler selvsagt om rettferdighet for ofrene, men det handler også om å kunne skape et grunnlag for fred og forsoning når geværene engang stilner. Kanskje kan det også virke forebyggende, men da må verdenssamfunnet være konsekvent når alvorlige brudd på folkeretten og menneskerettighetene blir rapportert inn. Alvorlige forbrytelser blir ikke mindre alvorlige av ikke å havne på TV-nyhetene. Kanskje er det nettopp i mørket vi skal se ekstra godt etter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen