Avstemninger i FNs generalforsamling kan ofte gi en pekepinn på verdens tilstand utover hva de enkelte landene mener om resolusjonen det stemmes over. Det gjelder ikke minst resolusjon ES- 11/1 som ble vedtatt for snart en uke siden, som fordømmer Russlands invasjon av Ukraina.
Da avsto 35 land fra å stemme, mens 12 ikke engang var til stede. Av disse 47 landene som tilsynelatende ikke hadde gjort seg opp noen mening, befinner 25 seg i Afrika. Mens kun en afrikansk nasjon, det lille diktaturet Eritrea stemte mot resolusjonen, framsto altså nesten halvparten av de 54 statene på kontinentet å ikke ha noen mening. Flere av disse er etablerte demokratier.
Dette har ikke gått upåaktet hen, og et av stedene hvor det nå diskuteres hvorfor er i Sør-Afrika, hvor jeg oppholder meg for tiden. I Sør-Afrika har det nemlig kommet fram at uenigheten om hva man skulle stemme går like inn i regjeringen. Sørafrikanernes forhold til Russland er noe komplisert. På den ene siden liker landet å smykke seg med en liberal grunnlov, forankret i menneskerettighetene. På den andre siden er historien aldri langt unna.
I denne regionen kan man på mange måter si at det var Sovjetunionen som sto på rett side i historien.
— Maren Sæbø
For to tiår siden, da jeg skrev en hovedfagsoppgave om den sørafrikanske geriljaen kommandert av Nelson Mandela, umKhonto we Sizwe, besøkte jeg ved flere anledninger den sørafrikanske hærens hovedkvarter i Pretoria. Her hadde de gamle geriljakommandantene blitt til generaler etter Apartheids fall. I gangene kunne man rett som det var oppleve at det ble utvekslet høflighetsfraser og prat om været, på russisk. Russisk var nemlig regionens militære lingua franca. Generalene hadde fått sin utdanning ved militære akademier i Moskva eller Odesa, i dagens Ukraina. Det hadde også en god del av politikerne, og kollegene deres i naboland som Namibia, Angola og Mosambik. Denne generasjonen av politikere og generaler i det sørlige Afrika er nå for det meste utdødd, men det eksisterer fortsatt en slags afrikansk «ostalgi» – en tysk term for nostalgi for den gamle Sovjettida. For i denne regionen kan man på mange måter si at det var Sovjetunionen som sto på rett side i historien, mens USA og noen europeiske land lenge la tyngden sin bak det brutale portugisiske kolonistyret (Portugal var et Nato-land) og det rasistiske mindretallsstyret i Rhodesia og Sør-Afrika.
[ Angrep mot atomanlegg: – Viser behovet for å stanse krigen ]
Regjeringspartiet ANC i Sør-Afrika har fortsatt et anstrøk av ostalgi. Men viktigere er nok Sør-Afrikas ambisjoner om en sjølstendig utenrikspolitikk, særlig i regionen, men også globalt. Sør-Afrika er en del av det såkalte BRICS, en gruppe som består av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Landet har også hatt ambisjoner om et fast sete i Sikkerhetsrådet på vegne av Afrika, og en sterk rolle i og for den Afrikanske Union (AU). Sør-Afrikas offisielle begrunnelse for å ikke støtte en resolusjon som fordømmer Russland, er at en slik fordømmelse kan vanskeliggjøre forhandlinger.
Foruten Sør-Afrika var det altså 24 andre afrikanske land som stemte avholdende eller ikke i det hele tatt, da resolusjon ES -11/1 ble vedtatt. Like nord for Sør-Afrika ligger Namibia og Zimbabwe, som begge har inngått avtaler om mineraler og våpen med Russland, og har et anstrøk ostalgi. Og her ligger Angola, som både er storimportør av russiske våpen, og har et utstrakt samarbeid med Moskva blant annet i diamant- og banksektoren. Angolas president Joao Lourenco tilhører også den gamle garde, og er utdannet ved det tidligere militære Lenin-akademiet i Moskva. I samme region finner vi også Mosambik, et land som de siste årene har fått hjelp av russiske leiesoldater fra Wagnergruppen for å bekjempe et opprør i nord.
Det bringer oss til en annen gruppe afrikanske land som ikke stemte for å fordømme Russland. Leiesoldatene fra Wagnergruppen er spredt over hele kontinentet, og i flere av landene som avsto fra å stemme. For eksempel Mali i Vest-Afrika, som nå vinker avskjed med franske soldater, og Sudan. Wagners største engasjement i Afrika har vært å støtte opp under president Faustin- Archange Toaudera i Den sentralafrikanske republikk. Wagnergruppen, som eies av Jevgenij Prigozjin, en mann nært alliert med Putin, skal ha startet tilbaketrekkingen fra Den sentralafrikanske republikk i januar. En mulig tidlig indikasjon på at det var jobb på gang et annet sted.
[ Ingen tegn til sprekker rundt Putin ]
Russland eksporterer ikke bare leiesoldater, men også våpen. Blant de fire største importørene av russiske våpen i Afrika, var det bare et land som stemte for resolusjon ES-11/1, nemlig Egypt. De tre andre storimportørene er Algerie, Sudan og Angola. Russland stiller få spørsmål og leverer raskt når det kommer en våpenbestilling. På lista over land som ikke fordømte Russland sist uke, men som er i krig, og kjøper våpen, finner vi minst seks andre land. Vi har alt vært innom Mosambik og Mali. I tillegg kommer Sør-Sudan, Kamerun og Burkina Faso. Og et land som ikke innfant seg da avstemmingen sto i det hele tatt, Etiopia. Etiopia har selv vært gjenstand for hyppig debatt i FNs hovedkvarter det siste året, i spørsmål om krig og fred går de stille i dørene.
Men, historien og våpenkjøp til side, det er minst en årsak til, til at nær halvparten av kontinentets stater ikke får seg til å fordømme Russland. Tiltroen til en FN-styrt verden har vært liten på kontinentet de siste to tiårene. Og særlig siden 2011. Da støttet afrikanske land en resolusjon i FN mot Libyas Muammar al-Gaddafi. Like etter at denne forelå gikk europeiske land til angrep på Libya. Dette mente afrikanske land, som fortsatt forsøkte å forhandle Gaddafi ut av Tripoli, var å strekke mandatet til noe det ikke var ment til. Afrikanske diplomater fryktet, med rette, at en militær løsning i Libya ville utløse uro over store deler av Sahelbeltet, like sør for Sahara. Libya- resolusjonen i 2011 er fortsatt en kilde til frustrasjon blant afrikanske diplomater.
Dette er et kontinent som virkelig kunne trengt internasjonal lov og rett.
— Maren Sæbø
Denne manglende tiltroen, både til land i nord, og til en FN-styrt verdensorden, er en tragedie ikke minst for afrikanerne selv. Noen av dette årtusenets blodigste kriger utspiller seg i Afrika, og det er 30 millioner internt fordrevne og flyktninger på kontinentet. Både folkeretten og menneskerettighetene ser ut til å brytes med letthet. På tross av at kontinentet også har de største FN-operasjonene i verden, klarer ikke det internasjonale samfunnet å beskytte sivilbefolkningen i de områdene de er utplassert. Dette er et kontinent som virkelig kunne trengt internasjonal lov og rett, og rettferdighet, men som synes å snu ryggen til det. Dette er en tragedie ikke minst for befolkningen på kontinentet, men burde også bekymre land lenger vest og nord.
