Kommentar

Den brutale skyggehæren

Leiesoldatene fra Wagnergruppen har i flere år kunnet gjøre omtrent som de ville i noen lovløse hjørner av verden.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«De kom i helikopter, de skjøt mot bakken, så dro de igjen». Slik beskriver Chica Assume, en flyktning i Nord-Mosambik, den russiske leiesoldatgruppen Wagners opptreden i hjemdistriktet Mocimboa de Praia. Dit kom Wagner etter en avtale med mosambikiske myndigheter i 2019.

Det internasjonale samfunnet har visst om Wagners brutalitet i årevis, og dels latt den utfolde seg

Assume og resten av befolkningen i Cabo Delgado hadde vært under beleiring fra den islamistiske opprørsgruppen ASJW siden 2017 da de russiske leiesoldatene dukket opp. Hva som siden skjedde er omhyllet i tåke, akkurat som gruppen selv. Avhengig av hvem du spør i Mosambik forklares Wagners relativt raske sorti fra Cabo Delgado med at gruppa viste seg å være ubrukelig, at samarbeidsproblemene med hæren var for dårlig, eller at myndighetene ble presset til å si opp kontrakten av vestlige land, i bytte mot en kontingent av rwandiske soldater.

Leiesoldatgruppen Wagner har fått større oppmerksomhet her hjemme det siste året som en del av Russlands krigsinnsats i Ukraina. Russland har lover mot leiesoldatvirksomhet, men har likevel latt Wagnergruppen vokse. Båndene til Putins indre krets er sterke, og mye tyder på at soldatene brukes som en slags uoffisiell innsatsstyrke for russiske interesser.

Gruppen har i årevis operert i skyggene, særlig i Syria og en rekke afrikanske land. Her har de etterlatt seg en hel serie med rapporter som kritiserer gruppa i sterke ordelag for vold og mishandling av sivile.

Veien inn i Afrika gikk via Sudan, der den aldrende diktator Omar al-Bashir ønsket hjelp med å slå ned et gryende opprør, og nabolandet Den sentralafrikanske republikk (SAR), der en større FN-styrke slet med å få kontroll.

Innsatsen var tredelt. Først kom en mindre gruppe soldater som fungerte som vaktstyrke i Sudans hovedstad Khartoum og SARs hovedstad Bangui. Deretter kom det en litt større styrke. Samtidig investerte en rekke skallselskaper eid av Jevgeni Privgozjin, forretningsmannen som også finansierer Wagner, i landenes gruveindustri. Den tredje komponenten var en aggressiv propaganda- og desinformasjonskampanje. Denne har rettet seg mot en rekke afrikanske land.

I tillegg til SAR og Sudan har Wagner altså operert åpent i Mosambik, og i Libya. Og selv om denne tredelte strategien ser ut til å ha mislyktes i Mosambik, har den hatt effekt, i det siste særlig i Vest-Afrika.

Mot slutten av 2021 dukket Wagner opp i Mali. I det drøye året som har gått siden har gruppas innflytelse i hovedstaden Bamako økt, samtidig har retorikken mot naboland, mot FN og mot den tidligere kolonimakta Frankrike, som nå har trukket seg ut av landet, tiltatt i sosiale medier. Parallelt har Wagner ved siden av den maliske hæren ført en hardhendt offensiv.

Wagner hevder de hjelper hæren med å ta ut rester av islamistiske grupper som har fotfeste her. Rapporter tyder derimot på at svært mange av de som angripes av Wagner i Mali, ikke er stridende.

Les flere kommentarer av Maren Sæbø

Både i Syria, i Libya, og nå i Mali har Wagner kledd sine egne aktiviteter i en slags fortelling om at de er et slags antiimperialistisk alternativ til vestlige eller andre styrker, og at de bekjemper radikal islam. Denne fortellingen har også fått rotfeste, blant annet gjennom en liten flåte av prorussiske influensere i andre vestafrikanske land.

Etter protester har nå Burkina Faso gitt Frankrike beskjed om å trekke ut sine tropper av landet i løpet av en måned. Demonstranter i Ouagadougou brant i helga franske flagg og viftet med det russiske. Foreløpig benekter Burkina Fasos militære ledere at Wagner er i landet.

Men det er altså aktiviteten i Ukraina som nå vekker verdens oppmerksomhet. Like før helga annonserte amerikanske myndigheter at de vil sette Wagner-gruppa på en liste over kriminelle transnasjonale organisasjoner. Samtidig anslo de at Wagner nå har opp mot 50.000 soldater i Ukraina. EU har alt innført sanksjoner mot gruppa. Det synes nok litt i seineste laget for gruppas mange sivile ofre andre steder enn i Europa.

Mer enn noe viser kanskje Wagners framvekst at det som skjer i verdens mer lovløse hjørner har potensial til å spre seg. Det er usikkert hvor mye Wagner og Prigozjin har tjent på gruvekonsesjoner rundt omkring i Afrika, men det er åpenbart at de har fått betalt for sine aktiviteter, også når de mislykkes.

Uten krigen i Syria, uten SAR og Libya, ville ikke Wagner hatt den kamperfaringen de nå framviser i Ukraina. Uten den totale straffefriheten Wagners soldater har nytt godt av i disse områdene, ville de nok heller ikke hatt sjøltilliten til å gi så blanke i krigens folkerett som de gjør. Det internasjonale samfunnet har visst om Wagners brutalitet i årevis, og dels latt den utfolde seg. Det er mer enn Ukrainas tragedie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen