Det foregår en revolusjon i Iran, med jenter og kvinner i frontlinjen mot sin egen stat – som på sin side ikke går av veien for å slå dem ned, voldta dem, arrestere, skyte eller drepe dem; alt for å holde sine kvinnelige borgere i sjakk. Her kjemper makt og eliter mot å gi fra seg kontrollen over det annet kjønn. Det er ikke første gang i historien, og som nyere abortkamper fra vår del av verden viser oss: neppe den siste.
Det å kunne velge selv, det er kvinnefrigjøringens kjerne, samme hva den konkrete saken her og nå handler om
Både drapet på Jina Mahsa Amini 16. september i år, og de voldsomme protestene mot det iranske regimet i ukene etterpå, er direkte konsekvenser av revolusjonen i 1979. Den lovede frigjøringen endte i en voldsom backlash for kvinner. Diskrimineringen tok mange former, der den mest synlige ble tvungen hijab. Til store protester fra iranske kvinner selv, ble de fra begynnelsen av 1980-tallet bærere av iransk identitet, fratatt sin autonomi ved å bli påtvunget uniform i det religiøse lederskapets regi.
Å måtte kle seg på en bestemt måte bestemt ovenfra, ble ikke bare et symbol på patriarkatets kontroll over sine kvinner, det ble også undertrykking i praksis, når man ikke engang kan bestemme over egen kropp og klær og bli hardt straffet for å gjøre «feil».
Det å kunne velge selv, det er kvinnefrigjøringens kjerne, samme hva den konkrete saken her og nå handler om: Å bestemme når og om man vil bli mor. Å bestemme om man vil gifte seg eller om man vil skille seg. Å kunne utdanne seg om hun ønsker det. Å kunne ta et religiøst plagg av, eller på, uten at myndigheter eller autoriteter blander seg inn. Å være en likeverdig og respektert borger; å være fri fra moral, sanksjon og straff når du lever ut alt du er.
Like fullt er det slik, at slike individuelle muligheter kommer i strukturell innpakking og rett som det er handler om tilgang til penger og en fungerende velferdsstat selv om det plutselig høres hakket kjedeligere ut.
Kampen mot tvangshijaben i Iran handler selvsagt om den, og alle symbolene tvangen bærer i seg. Men kampen mot denne, er også kampen for noe annet: For demokrati, for juridisk rettferd, for likestilling, for de ulike etniske gruppenes likeverdige plass i samfunnet, og for en annen økonomisk fordeling: Bare det siste kan sikre de andre fire.
[ Linda Noor: Det hjelper ikke kvinnene i Iran å diskutere hijab i Norge ]
Den økonomiske ulikheten mellom de rikeste og fattigste i Iran er på linje med tall fra USA. Det vil si at noen få eier vanvittig mye, mens svært mange har nesten ingenting. Samtidig med at fattigdommen øker i Iran, øker også kriminaliteten. Og bakom lurer korrupsjon og en eldre garde av mullaer som beskytter ikke bare sin konservative tro, men også sine høyst moderne penger; gjerne investert i utlandet.
Det er mange som har fått nok nå, der hijaben er den mest synlige toppen av isberget som nå er i full nedsmelting.
Kampene i Iran, unike på sin måte, møter likevel andre kvinnekamper i vår tid, som også handler om kvinners autonomi og valgfrihet. I Iran handler mange av dagens kamper om kontroll om å endre lovverk, juss og regler, slik kvinner i Norge måtte slåss mot samme formelle strukturer inntil 1980-tallet. Det formelle er også i sentrum av abortkamper i Polen eller USA eller andre land som legger jussen i veien for kvinners egne valg.
Men undertrykking av kvinner kan også være uformell og vanskeligere å angripe og sette ord på.
Formell motstand i form av juss, rammer som regel alle kvinner likt, mens uformell diskriminering overlates til hver og en å ordne opp i, inntil noen evner å sette samlende begreper på det. Slik var det med seksuell trakassering, for eksempel, før #metoo samlet både tanker og kvinner. Eller kvinnemishandling, kamuflert som «husbråk» før aktivister klarte å få det ut av hjemmet og inn i loven, her hjemme.
Langt inni kjernen av ulike kvinnekamper står vi sammen i kampen for kontroll over våre kropper
I andre land er dette fremdeles en epidemi myndighetene ikke prioriterer å slå (!) ned på. Eller tidsklemme, ubalansen mellom lønnet arbeid og ulønnet omsorgsarbeid kvinner i ulik grad lever i over hele verden, det handler også om kontroll: over egen hverdag, og det er både et gammelt kvinne- og arbeiderkrav. Eller en påtrengende skjønnhetsindustri, som verken har lovverk eller sanksjoner i ryggen: Botox er enn så lenge ikke påbudt.
Likevel, dette uformelle og kommersielle presset på våre kropper, våre ansikter, fra en profittjagende skjønnhetsindustri, er også krefter som ønsker kontroll over vårt mest private og vår lommebok.
[ Debatt: Nå skylder jeg Nav over 20.000 kroner mer enn de utbetalte til meg ved en feil ]
Fattigdom er et kapittel for seg selv: Å ikke ha mulighet til å leve ut de formelle mulighetene en stat skryter på seg, anses ofte i vår kultur som en privat fall. Men klarer vi å se at fattigdom er noe som rammer deg, kan vi også se overgrepet i en politikk som tillater at dette kan pågå. Det hjelper ikke med retten til abort hvis du ikke har råd til å reise til klinikken, eller retten til å skille deg fra vold, hvis du ikke har råd til å forsørge deg alene.
Kvinnekamp føres alltid langs begge disse linjene, den formelle og den uformelle, men målet er det samme: Frihet fra andres kontroll – og denne kontrollen handler ofte om at noen vil profittere på din posisjon som den litt mindreverdige. Er kvinnekampen formelt vunnet, kan du stole på at det uformelle ser sitt snitt til å kaste seg over byttet.
Å støtte kvinners kamp i Iran gjør vi både direkte, ved å løfte dem fram, og indirekte, ved alltid å kjempe for uformelle angrep på kvinner også her hos oss, og ved å innse at langt inni kjernen av ulike kvinnekamper står vi sammen i kampen for kontroll over våre kropper og våre hverdager.
[ Lars West Johnsen: I løpet av to uker kan både USA og Brasil igjen ha gitt etter for høyrekreftene ]