Tidligere denne uken etterlyste NRKs Fredrik Solvang stemmer til å diskutere hijab i Norge, i lys av Masha Jina Aminis død og hijabpåbudet i Iran. Dagen etter melder Solvang at på grunn av tilbakemeldingene om det ikke er relevant å debattere hijab i Norge, i lys av demonstrasjonene i Iran, ble temaet avlyst for Debatten i denne omgang.
Det er rett og slett svært usmakelig når FrP-politikere misbruker iranske kvinners frihetskamp
Til tross for at slike redaksjonelle endringer i temaer er vanlig, ble reaksjonene tolket som berøringsangst og kanselleringskultur. Subjekt-redaktør, Danby Choi, snekret raskt sammen sin egen debatt om hijab i stedet. Problemet med å diskutere hijabbruk i Norge opp mot det som nå foregår i Iran, er at det blir en avsporing fra den langt større kampen for demokrati og frihet som iranske kvinner leder an, med livet som innsats. Det er en gryende kvinneledet revolusjon på gang, og det fortjener oppmerksomhet, engasjement og støtte. Protestene i Iran har pågått siden 22 år gamle Masha Jina Amina brutalt mistet livet i arresten til det såkalte moralpolitiet i midten av september, og de pågår fortsatt med full kraft fortsatt til tross for at regimet slår hardt ned på demonstrantene. Kvinner og menn har tatt til gatene, og har med ulike kreative og symbolsterke metoder, krevd at det totalitære regimet og landets øverste leder, Ali Khamenei må bort.
[ Bente Rognan Gravklev: Det skulle bli mer rettferdig, sa regjeringen ]
De kraftige demonstrasjonene ble riktignok utløst av at Amini ble arrestert og mistet livet for å angivelig ikke ha dekket til håret «godt nok», men kampen handler om mye mer enn retten til å selv velge hvordan man vil kle seg. Obligatorisk «islamsk hijab» ble i innført av Khomeini i 1979, som innebærer at kvinner må dekke til alt utenom ansiktet og hender utenfor hjemmet. Det ble protestert mot påbudet fra første dag, men motstanden ble slått hardt ned på. Hvor strengt påbudet er blitt håndhevet siden den islamistiske revolusjonen har gått i bølgedaler, men det siste året har det blitt stadig strengere − igjen. Tidligere i høst annonserte regimet at de planlegger å bruke ansiktsgjenkjennings-teknologi på offentlig transport for å identifisere kvinner som bryter med de stadig strengere reglene for hijab. Selv i perioder med tilsynelatende oppmykning, er det alltid et element av terror, man vet aldri når moralpolitiet slår til. Irans unge befolkning har fått nok. Nok av at staten regulerer absolutt alle aspekter ved ens liv. Nok av manglende frihet og menneskerettigheter.
Slagordet som ropes i Iran er «kvinner, liv, frihet». Det innebærer langt mer enn påtvunget hijab, det handler om retten til politisk frihet, bevegelsesfrihet uten mannlig «verge», rett til skilsmisse, rettigheter på arbeidsmarkedet og beskyttelse fra statlig vold og vold i nære relasjoner. Mer enn noen gang tidligere handler det om å fjerne hele regimet. Det handler ikke lenger om reformer. Det totalitære regimet som bruker religionen som våpen og maktmiddel, må bort.
Så når det i kjølvannet av Masha Jina Aminis død blusser opp debatter om hijab i Norge – igjen – tar det vekk viktig fokus fra hva vi alle – og særlig norske myndigheter, kan og bør gjøre for å støtte iranske kvinners kamp for menneskerettigheter og demokrati. Det er rett og slett svært usmakelig når FrP-politikere misbruker iranske kvinners frihetskamp til å markere seg selv politisk i Norge. Ifølge FrP-politikere Arne-Rune Gjelsvik, er det ikke forenelig at norsk-muslimske kvinner både kan velge hijab selv og samtidig kjempe for iranske kvinners rett til ikke å gå med det. Ifølge han signaliserer kvinner med hijab at de bøyer seg for «totalitære regimer og religiøse ideologier fra middelalderen».
I Norge er støtten til at kvinner selv skal bestemme om de vil dekke til håret stor blant norske muslimer. Ifølge en undersøkelse utført av Filter Nyheter er 90 prosent av de spurte enige i at dette er opp til kvinnen selv, uten innblanding av andre. Men ti prosent stilte seg ikke bak denne selvbestemmelsen, og det indikerer at det også er kvinner i Norge som blir påtvunget hijab av sine nærmeste. Forskning viser også at unge kvinner med hijab er mest utsatt for negativ sosial kontroll.
[ Jo Moen Bredeveien: Søker Trond Giske et politisk comeback? Jeg har ikke peiling. ]
Samtidig viser undersøkelser at tildekkede muslimske kvinner er ekstra utsatte for diskriminering, hatkrim og hets fra storsamfunnet. Det gjør det vanskelig å ha gode samtaler om hijab. Hijab i form av hodeplagg er et mangetydig og sammensatt symbol. Et symbol som kan endre innhold avhengig av tid og sted. Det kan symbolisere både spiritualitet, sømmelighet, individualitet, gruppetilhørighet, mote, frihet, undertrykkelse, tradisjon og modernitet. Forskning viser at kvinners motivasjon til å bære hijab er svært varierende. Det kan være alt fra å ønske å ligne sin mor eller tante, eller andre man føler kulturell tilhørighet til, til å være en personlig avgjørelse i forbindelse med en religiøs oppvåkning.
Det er viktig å ha en maktkritisk og feministisk tilnærming til hijab som institusjon og tradisjon, da det unektelig finnes mye kvinnefiendtlig argumentasjon blant muslimske autoriteter om hijabbruk og begrunnelsen for det. Samtidig er det også helt feil å ikke anerkjenne muslimske kvinners agency − retten til definisjonsmakt og beslutninger over eget liv. Nå pågår en historisk kamp for rettferdighet, frihet og demokrati i Iran. Overfladiske og kulturkrigerske debatter om hijab i Norge, er ikke et betydningsfullt bidrag til denne kampen.
[ Lars West Johnsen: Verdens mektigste forsvarer av demokratiets idé på vei ned ]