Det er spennende tider. Verden over står det nå store og mindre store slag. Alle vil ha betydning for den kakofonien vi kaller menneskeheten.
Det pågår akkurat nå en kamp mellom gode og onde ideer, mellom konstruktive og destruktive krefter. For oss som tror på det liberale demokratiet, er det i overkant spennende tider. Allerede før 24. februar visste vi at demokratiets posisjon var truet. For ett år siden ble selv USA satt på ei liste over «sviktende demokratier» for første gang av det Stockholm-baserte International Institute for Democracy and Electoral Assistance. Verdens mektigste forsvarer av demokratiets idé på vei ned, altså.
Demokratiske spilleregler og sedvaner vil endres, med loven i hånd, til ugunst for det amerikanerne kalte «the common good»
Det britiske tidsskriftet The Economist sammenstiller hvert år en demokratiindeks. Den forrige kom 14 dager før Russland angrep Ukraina. Det var ikke lystig lesing for oss som tror på frie valg, mangfold og at makta skal springe ut av folk flest. Hver tredje verdensborger levde under autoritært styre, mens 6,4 prosent − knapt ett av femten mennesker − lever sitt liv i et fullverdig demokrati.
Demokrati er altså ingen naturlov. Heller ikke respekt for internasjonale lover og regler er det. De er skjøre, menneskeskapte konstruksjoner. Dette poenget ble satt ettertrykkelig på spissen av Putin i vinter.
2022 har likevel på mange måter vært en opptur. Responsen på Putins imperialisme har vært sunn og instinktiv. Samarbeidet i EU har overrasket mange. Vesten har funnet sammen og Nato har igjen blitt en bærebjelke. Men verden står akkurat nå på tampen av året foran en rekke helt avgjørende veivalg. Noen gale retningsvalg er allerede tatt i Italia og Sverige, der ytre høyre er kommet i posisjon. Storbritannia sliter enormt etter Brexit i 2016, og har nettopp fått sin andre konservative statsminister på noen uker uten velgernes innflytelse.
Denne høsten er det valg i tre av verdens største land. Det er ingen overdrivelse å si at den første matchballen allerede er tapt. Kinas Xi Jinping endret loven og fikk nye fem år som landets leder på kommunistpartiets kongress. Selv om tok nok er et bedre ord, og diktator er den mest betegnende stillingsbeskrivelsen. En solkonge for det 21. århundre. Alle som har håpet på kinesisk tøvær, ser nå at landets styre spisses ytterligere. Bildene av Xis forgjenger Hu Jintao bli geleidet bort fra podiet, var et dystert skue. Det forklares med sviktende helse hos den 79 år gamle ekspresidenten. Mer sannsynlig var det et billedlig oppgjør med fortiden. En åpenbart nøye iscenesatt ydmykelse gjennomført rett etter at internasjonal presse var kommet på plass. Åpningstalen til Xi om Taiwan var enda mørkere. Kina er kompromissløst når det gjelder øystatens framtidige selvstendighet.
Kina virker fortapt, hvis målet var liberalisering og demokrati. Forholdet mellom vesten og Kina forverres fra dag til dag. Mandag ble det klart at USA har arrestert to og siktet et titall kinesere for spionasje etter forsøk på å skaffe seg innsideinformasjon om saken mot den kinesiske teknologigiganten Huawei. Mest oppsiktsvekkende er likevel språkbruken, som er alt annet enn diplomatisk fra lederen av FBI og den amerikanske justisministeren, Merrick B. Garland.
Den amerikanske staten anklager Kina og dets ledere for å undergrave rettssystemet, stjele teknologi og for å terrorisere eksil-kinesere i USA. Amerikanske myndigheter er overbevist om at Huawei stjeler teknologi og bruker sin infrastruktur til å overvåke kommunikasjon i landet, og de har frarådet sine allierte mot å bruke Huaweis utstyr. Det er nå ventet et forbud mot salg av Huawei-produkter i USA. Forholdet er iskaldt. Uansett utfall i Ukraina, står vi midt i en ny kald krig.
Timingen for USAs signaler er ikke tilfeldig. Det skjer noen dager etter Xis maktdemonstrasjon i Beijing, og ikke minst, bare to uker før det amerikanske kongressvalget. Tydelighet og styrke overfor Kina er også et viktig valgkampbudskap. Abort-spørsmålet mobiliserer ikke som forventet i demokratenes favør, og de tøffe økonomiske tidene skaper selvsagt stor allmenn misnøye som legges på president Joe Bidens parti. Den sittende administrasjonen, Biden og det demokratiske partiet, sliter i motvind og ligger akkurat nå an til å tape flertallet i begge kamrene i kongressen. I tillegg vil republikanerne ta makta i enda flere delstater.
[ Jo Moen Bredeveien: Om Trond Giske søker makt? Nei, nei. Han vil bare ha det trivelig. ]
Det borger svært lite godt for demokratiet i USA at politikere som undergraver tilliten til systemet ved å hevde at presidentvalget i 2020 var juks, og som aktivt søker å manipulere valgordninger slik at de er gunstigst for en selv og sine, utgjør et flertall som skal stake ut kursen for USA. Ytterliggående Trump-republikanere vil garantert stoppe alle initiativ som kommer fra presidenten de neste to årene. Hva annet de vil gjøre, er umulig å forutsi − bare frykte. Demokratiske spilleregler og sedvaner vil endres, med loven i hånd, til ugunst for det amerikanerne kalte «the common good». Det felles beste.
På The Economist sin demokratiindeks var det Sør-Amerika som opplevde det største fallet. Søndag er det valg i verdensdelens dominerende land, Brasil. Første valgomgang ga ingen av kandidatene rent flertall, og nå står den reaksjonære presidenten Jair Bolsonaro mot sentrum-venstres utfordrer, Luiz Inacio «Lula» da Silva. «Lula» sin ledelse på målingene krympet i overraskende stor grad i første valgomgang og spenningen er nå stor om «Tropenes Trump» får enda fire år. En spenning bare overgått av den knyttet til hvordan Bolsonaro vil takle et nederlag. Han har i en årrekke, som kongressmedlem og president siden 2018, benyttet enhver anledning til å undergrave tilliten til valgsystemet. På å forberede sine støttespillere.
Et nederlag søndag vil være en selvoppfyllende profeti for presidenten. Han vil hevde at det er juks og selve beviset på det han har hevdet siden 2014. Hva gjør Bolsonaro? Og hva kan verdens «gode» gjøre i møte med krefter som kynisk lyver og rigger reglene for å holde på makt og privilegier for seg og sine?
Om et par uker kan tre matchballer være tapt. I sportens verden er kampen da over.
[ Lars West Johnsen: Når har amerikanske velgere fått nok av landet langt der borte? ]