Det har gått altfor lang tid å få på plass dette minnestedet. Mens tiden har gått, har vonde og såre konflikter fått vokse seg enda vondere, enda sårere.
Når minnestedet åpnes av statsminister Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon i dag, er det smertefullt av flere grunner. Mest fordi de 77 søylene som skal stå ved Utøyakaia representerer 77 mennesker som ikke lever lenger. De ble brutalt drept av en høyreekstrem terrorist for snart 11 år siden. De ble drept fordi de jobbet i demokratiets viktige maskineri, byråkratiet. De ble drept fordi de tilfeldigvis var på feil sted. De ble drept fordi de var engasjerte ungdommer på politisk sommerleir. De ble drept fordi de passet på disse ungdommene og barna.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Hvite folk i juli ]
Men dagen i dag er ekstra smertefull også fordi det har vært så mange vonde konflikter mellom dem som vil ha, og dem som ikke vil ha, et nasjonalt minnested på Utøyakaia. Ordene om kjærlighet, samhold og raushet fra dagene etter 22. juli klarte aldri å dekke over de dype konfliktene minnestedet etter hvert skapte.
Hovedansvaret for at denne konflikten fikk vokse seg stor og vond, ligger ikke på AUF og ikke på Utøya. Det ligger heller ikke på naboene.
22. juli 2011 rykket et stort antall naboer og campinggjester ut i båter for å redde skadde og livredde ungdommer som svømte i flukt fra terroren på Utøya. Mange av redningsfolkene satte sine egne liv i fare. Flere av dem som mottok skadde ungdommer på landsiden gikk gjennom traumatiserende og grusomme opplevelser man ellers forbinder med krig.
Noen av disse naboene har mislikt tanken på at det skal bygges et minnested på landsiden. De vil i stedet ha det på en rasteplass – en plass som også går under et langt mindre flatterende navn – oppe ved E16. Protester, søksmål og rettssaker er blitt brukt for å stanse og forpurre planene. I første omgang lyktes det, ved at «Memory Wound», det førti meter lange og tre meter brede kuttet gjennom et svaberg på Sørbråten, ble skrinlagt.
[ Hadia Tajik: Vi har en helvetes jobb foran oss ]
I løpet av de elleve årene som er gått, har det ikke manglet på harde ord. I boka «Naboene» av Anne-Britt Harsem, der flere av de argeste motstanderne mot minnestedet er intervjuet, dannes et bilde av hensynsløse og utakknemlige aktører i AUF, på Utøya, i stat og kommune, som overkjører fortvilte naboer som blir tvunget til å bo tett ved et evig traumatiserende minnested. Noen har valgt å flytte. I boka «Ingen mann er en øy» tegner daglig leder av Utøya, Jørgen Watne Frydnes, et helt annet bilde. Han forteller for eksempel at en av naboene sa at «det beste hadde vært hvis Breivik lyktes enda bedre, da hadde han fått stengt aktiviteten på den jævla øya for godt» under et møte.
Det er lett i å gi Frydnes rett i at vi i mediene har underspilt holdningene til den ille, harde kjernen av minnestedsmotstanderne, holdninger han beskriver slik: «De baserer seg på et sammensurium av konspirasjonsteorier rundt minnestedsprosessene. Det er ingen vits i å påpeke overfor dem at det er en regjering bestående av Høyre og Frp som har vært ansvarlig, for i deres øyne er det uansett Arbeiderpartiet som står bak. Slik de mener Arbeiderpartiet står bak alt annet negativt i landet vårt, ikke minst innvandringen». Men det er viktig å huske på at dette dreier seg om et bitte lite mindretall, en håndfull, som ikke har krav på å fremstille seg som representanter for det overveldende flertallet av lokalbefolkningen. For det er de på ingen måte.
I dag vil mange naboer delta på den høytidelige åpningen.
Hovedansvaret for at denne konflikten fikk vokse seg stor og vond, ligger ikke på AUF og ikke på Utøya. Det ligger heller ikke på naboene. Det gir bedre mening å peke på manglende innsats fra sentrale myndigheter og en kommune med berøringsangst som årsakene til at det kunne gå så galt. Helt fra starten, og inntil nylig. At dette har tatt så lang tid, har vært et problem i seg selv. Tiden leger ikke alle sår, helt av seg selv. Hvis tiden går uten at noe skjer, kan sårene bli betente og forgiftet. De som skulle ha tatt ansvaret for å få framgang og progresjon, for å skape forsoning og dialog, lot i lang tid være ta det ansvaret. Dessverre.
Nå er minnestedet endelig i havn – i dobbelt forstand. Kaia der M/S Thorbjørn legger til på landsiden blir en integrert del av det. Det er fint å tenke på at stedet dermed ikke bare blir en plass der tiden stopper opp og man ser seg tilbake, men at det også gir muligheter til å se framover, se at det hele tiden kommer nye folk til Utøya for å lære om demokrati, solidaritet og kamp mot ekstremisme, unge og voksne som skal gå i land på den andre siden, over den nedfellbare baugen på M/S Thorbjørn, der står «hei, hei, på tide å stå opp og endre verda».
[ Hege Ulstein: Running up that hill (A deal with SV) ]
Den siste, la oss håpe aller siste, rettssaken etter initiativ fra noen av naboene, ble avgjort i 2021. Saksøkerne lyktes heller ikke denne gangen i forsøket på å hindre byggingen av minnestedet. Etterpå har det roet seg. Folk er lei av konflikt. Statsbygg har jobbet mer bevisst med inkludering, og det virker som en aksept av at det blir som det blir, er i ferd med å sige inn hos de aller, aller fleste. Et par tegn på det er at da Utøya måtte flytte brygga til MS Thorbjørn på landsiden på grunn av arbeidene på minnestedet, tilbød tre grunneiere sine tomter som midlertidig anløpssted. I dag vil mange naboer delta på den høytidelige åpningen. Det nye veianlegget rundt minnestedet er kommet til etter ønske fra lokalbefolkningen. Selve minnestedet er også utformet med tanke på å hedre naboenes innsats for å redde liv og helse under angrepet, i tillegg til å minnes de som mistet livet.
Myndigheter, både lokalt og nasjonalt, har forhåpentligvis lært mye av konflikten rundt dette minnestedet, ikke minst om hvordan man ikke skal gjøre det.
Vi får bare håpe at de aldri, noensinne, får bruk for den lærdommen.