«Vi har en helvetes jobb foran oss», sa Helen Clark, tidligere statsminister i New Zealand. Hun hadde akkurat beskrevet de gjentatte og systematiske angrepene mot kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter i flere land. «Når et stort, vestlig demokrati som USA begynner å bevege seg i feil retning på abortrettigheter slik de nå har, da er det veldig illevarslende», sa hun. Det ble stille i rommet, slik det ofte blir når noe alvorlig er sagt, og alle trenger å fordøye det.
Selv om holdninger ikke kan vedtas, så kan de formes
Clark er i dag leder for WHOs partnerskap for kvinne-, barne- og ungdomshelse. Hun møtte parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Rigmor Aasrud, talsperson for arbeids- og sosialsaker, Tuva Moflag, og meg selv. Vi satt i det som ofte refereres til som Rogstad-rommet, for like utenfor henget et portrett av Norges første kvinnelige stortingsrepresentant. Valg av rom var helt tilfeldig. Men den røde tråden fra Clarks utsagn om hva vi nå står overfor, og de kampene Anna Rogstad kjempet, ble med ett veldig tydelig.
Rogstad kom inn på Stortinget i 1911, på listen til Frisinnede Venstre, i valgsamarbeid med Høire, fra Gamle Aker krets i Kristiania. Det betydde at hun møtte som vararepresentant i Høire-lederen Jens Bratlies fravær. Som en av sine første saker engasjerte hun seg i ligningen av ektefeller, helt konkret den gamle skattelovens paragraf 16. Bestemmelsen tilsa at menn skulle lignes for hustruens «samlede formue og indtægt, uansett om hustruen har særeiemidler og derav flytende indtægt». Rogstad påpekte at det virket som man ikke hadde tenkt at kvinne kunne være hovedforsørger. Skulle mannen virkelig få en stor skattebelastning når inntektene kom fra kvinnens hånd?
[ Paddington: Fra te med dronning Elizabeth til asylmottak i Rwanda? ]
Rogstad la også vekt på det urimelige for mannen, hvis han var arbeidsufør, skulle måtte bære denne byrden. Først fikk hun liten respons. Men etter hvert måtte de mannlige medrepresentantene erkjenne at hun hadde et poeng. Behandlingen av paragrafen ble utsatt noen dager, og senere fikk den en tilføyelse om at kvinnens inntekt skulle lignes som skattepliktig, hvis mannen ikke hadde inntekt.
En liten justering i loven. Men like fullt representerte den en vesentlig endring i synet på kvinners rolle og muligheter i et ekteskap, formalisert som et tillegg til en lovtekst.
Avstanden fra det synet loven forfektet, og til det som var vanlig blant det brede lag av nordmenn tidlig på 1900-tallet, var nok fortsatt rimelig stor. Men selv om holdninger ikke kan vedtas, så kan de formes. Blant annet ved å ha sterke opinionsdannere i det offentlige rom, som Rogstad eller Clark. De formes ved at organisasjoner og interessegrupper har tilstrekkelig med økonomiske midler til å gjøre fakta og argumentasjon tilgjengelig bredt.
Holdninger formes også gjennom lovendringer, ved at påbud, forbud, presiseringer, tillegg og nyanser, viser hva vi tillegger vekt i vårt samfunnet.
[ Hvordan klarte LO-kongressen å dominere det politiske nyhetsbildet i to uker? ]
«Det er en uhellig allianse av konservative krefter verden over, som nå aktivt går inn for å frata kvinner rettigheter, land for land», sa Clark på møtet vårt. Konservative katolikker, protestanter, muslimer og andre som ofte er uenige om mye annet, er i alle fall enige om dette: Kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter må begrenses. De skal verken kjenne sin klitoris, eller sin rett til trygg abort ved et uønsket svangerskap. Her finner miljøer fra Saudi-Arabia, Vatikanet og USA sammen. «Folkene som driver dette er bedre organisert, sterkere økonomisk, og de snakker høyere enn de har turt å gjøre tidligere», understreket hun, før hun satte blikket i oss: «Det krever mer av oss. Nå må vi også snakke høyere om dette enn vi har gjort før».
Dette gjelder også flere saksfelt enn kvinners rettigheter. Snart vil det bli lagt fram lovendringer knyttet til rett til heltid og innstramminger på bruk av innleid arbeidskraft i Norge. Forslagene har ført til mange diskusjoner, men etter alt å dømme har de flertall på Stortinget. Lovforslagene skal ikke bare føre til endringer i handlinger, men også endringer i holdninger knyttet til hva som skal være normen i norsk arbeidsliv. Hele, faste stillinger. Større maktbalanse mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, også når arbeidstaker er ung, kvinne, lavtlønna, på deltidskontrakt eller innleid.
Og etter kamp, bør det formes konsensus. Ellers blir lovendringene på dette bare et blaff i tiden, som lett lar seg omgjøre ved skiftende parlamentariske flertall.
Rogstads endringer i skattelovens paragraf 16 lykkes fordi de ble allment akseptert, som en norm man ikke lenger skulle utfordre.
Uten et møysommelig arbeid for tilsvarende oppslutning om de nødvendige endringene i arbeidsmiljøloven, stå lagelig til for hogg. Også her er motstanden bedre organisert, sterkere økonomisk og tør å snakke høyere enn før. Det så vi antydninger til da lederne for hovedorganisasjonene på arbeidsgiversiden nylig gikk samlet ut mot statsministerens ønske om en «storrengjøring i arbeidslivet». De mente statsministeren «snakket ned» de seriøse bedriftene. Men det bør være mulig å samle konsensus om disse lovendringene. De gagner nettopp de seriøse virksomhetene, som ikke vil ha store problemer med å etterleve dem. Det er de useriøse bedriftene som vil slite. Og det må være noe av poenget.
Vi har en helvetes jobb foran oss.