Første gang jeg leste i media om dette, kunne jeg ikke bry meg mindre, selv om jeg har barn i osloskolen. Min første tanke var «det er bare en uke mer enn vanlig». Men etter å ha lest meg opp på diverse oppslag nå de siste ukene, begynner jeg fader meg å grue meg til denne ekstrauka. Ikke fordi jeg ikke skal være sammen med barna mine. Nei, fordi det er en haug med unger som faktisk ikke kan være sammen med foreldrene sine denne sommeren. Og jeg vet at jeg ikke skal bry meg om disse barna.
Når gradestokken kryper oppover, kryper også Forskjells-Norge fram fra leilighetene sine
Ja, det er sant at det er blitt utvidet fritidstilbud fordi ferien er utvidet. Mange frivillige har laget opplegg for de stedene i landet der disse ni ukene begynner fra og med i dag. Men det holder ikke. Det vet alle vi som bor i by. For unger finnes over alt. Har du selv unger, har du nok med dine egne. Å klare å lage et opplegg til dem som ikke skal koste skjorta hver dag. Særlig i juli, måneden der vi tross alt pleier å regne bort. Da har jeg allerede vært på Teknisk museum tre ganger med både nabounger og egne barn før den amerikanske nasjonaldagen. Når til og med kino er dyrt og Tusenfryd er luksus selv uten VIP- kø, skjønner vel alle hva som er i vente. Små barn er jo én ting. En annen ting er de litt større barna, mange av disse ungdommene har allerede vært frarøvet måneders skolegang. Mange sliter med å komme seg ut av rommet, har sosial angst og for dem er ikke sommeren en «Vi på saltkråkan-festival» men bare enda mer alenetid, foran en skjerm eller i en seng.
Alle med små barn vet at noen må passe på dem. Hele tiden. Ikke alle har besteforeldre, hytter eller to foreldre som kan sjonglere disse dagene som et curlingslandslag. Noe kommer til å gå galt. Det blir ni ukers sosialt NM med altfor mange tapere. For ingenting avslører ulike sosiale kår som de neste månedene vi står framfor. Det er ikke hvite folk i juli i Oslo som skal slite mest. Det finnes knapt hvite folk i juli i Oslo med små barn. De har dratt ut av byen.
Når gradestokken kryper oppover, kryper også Forskjells-Norge fram fra leilighetene sine. Jeg husker det selv fra da jeg var i tjueåra og bodde i Urtegata på Grønland. En deilig varm gryte av et sted om sommeren. Lufta står stille, de åpne vinduene prøver å lage gjennomtrekk, men det funker ikke så bra. Det er som om bydelen våkner. Lydene blir høyere, tutingen mer kontinental. Ropene varer natta lang. Og bakgården din blir til AKS. For ut kommer barna og de må få leke. Jeg husker jeg møtte et av dem fra den kommunale leiligheten under meg hver uke. Stadig vekk med ny sykkel. – Jøss, har du fått ny sykkel igjen, spurte jeg. – Nei, svarte niåringen, jeg har den fra skolen. – Skolen nå, lurte jeg på? Nei, jeg bare tok den på skolen, svarte han og sykla videre. Jeg følte han måtte få lov til å stjele sykler fra andre barn. For han hadde ingen til å passe på seg. Han passet nemlig på sine yngre søsken selv. Jeg passet ikke på han. Selv om jeg visste at mora hans absolutt ikke passet på noen av dem. Hadde jeg bodd der nå med mine barn, hadde de vært med på Teknisk museum, én dag. Så hadde alle vært lei. Men dagen derpå kommer alltid, dagen der det ikke er noe å finne på. Denne sommeren blir det 45 ukedager hvor sykler kan stjeles.
Når jeg er på badestranda med ungene om sommeren, prøver jeg å øve meg på å legge merke til andre barn enn mine egne i vannet. Det er ofte så fullt på disse oslobadestrendene at du må kontinuerlig sitte og følge med på dine egne, mens barn rett ved siden av dem enser du ikke ett sekund. Fordi det er ikke ditt avkom, og du vet at foreldrene på håndkleet ved siden av deg følger med på sine, ikke dine. Skjer det noe, legger du knapt merke til det, fordi du bare tar ansvar for egne unger.
Vi har blitt mer vare på å ta vare på hverandre gjennom denne pandemien, det merket jeg i fjor sommer. Vi brydde oss mer om dem på håndkleet ved siden av. Fordi mantraet var at «dette er en dugnad». Derfor snakket jeg med flere enn normalt, jeg brydde meg mer om de som satt rundt meg. Spurte gutten på benken om han hadde det bra, og takket altfor mye i butikken til de ansatte, selv om jeg måtte skanne mine egne varer og gjøre andres jobb. Nå, når vi har glemt at enmetersregelen egentlig førte oss mye nærmere hverandre, er jeg derfor bekymret for alle disse ungene som skal løpe rundt uten mål og mening. Bør vi ikke huske på hva vi har gjort nå i to år? Brydd oss.
[ Kjell Werner: Lønnstilleggene som skulle gi oss mer å rutte med, er borte. ]
Spurt folk i oppgangen om de trengte hjelp til å handle. Lagd nabolagsgrupper på Facebook. Blir den ene sjuk, tar resten i bygården tak og hjelper deg. I hvert fall i starten, under lockdown. Det var ikke måte på hva folk begynte med av hobbyer, prosjekter og alt i fellesskap med kohorten de var støkk med. Det var intime middager med høyt kokkeleringsnivå, «improviserte barnehager», foreldregrupper og en haug med opplegg. Jeg husker en periode i april for to år siden at jeg tenkte «kan vi snart få være litt i fred i denne lockdownen?». Det ble for mye som skjedde hele tiden, ungene ble overstimulert. Men jeg oppfordrer oss alle til å fortsette denne plagsomme, unorske måten å omgås andre mennesker på. For jeg tror ikke vi er ferdig med det vi har startet på.
Saken fortsetter under videoen
Vi begynte så bra med dugnadsånd og fellesskap, vi tvang oss selv til å hjelpe vår neste, fordi vi visste at koronaviruset viste ingen nåde. Neste uke kunne det være deg som fikk pesten i hus. Vi sang på verandaen, klappet for sykepleieren og spilte inn låter på teams og delte på sosiale medier. Hver husstand var som sin egen NRK minutt for minutt-sending. Det var en enorm kreativitet. Det er det som må til disse månedene nå. Og vi vet vi klarte å snu oss på rekordtid under covid-19, så nei, vi trenger ikke en lang planleggingsperiode. Vi må spørre naboen, se på ungen i vannet ved siden av din egen unge. Vi vet folk er nedbrutt etter pandemien. Vi vet mange har dårlig råd. Vi vet unge har trøbbel med psyken, vi vet voksne har nok med seg selv, fordi livet er hardt og brutalt til tider selv om sola skinner. Vi vet også nå at dette takler vi hvis vi bryr oss om andre. Men gidder vi ikke dette, vil disse ni ukene gå til helvete. Og det er vår egen feil.
Ha en jævlig lang sommer, lykke til med å bry deg.