En perfekt storm er opprinnelig et meteorologisk fenomen, der en situasjon blir verre når flere naturfenomener opptrer samtidig. Uttrykket blir nå ofte brukt om et sammenfall av flere uheldige omstendigheter som gjør at en situasjon forverres. Vi så det i høst, da strømprisene gikk i taket på grunn av en tørr sommer der vannmagasiner ikke ble fylt opp, vindstille høst der vindmøllene sto i ro, høye gasspriser internasjonalt og høye priser for utslipp av CO2. Legg på at land som Tyskland har ønsket å omstille seg fra kull- og atomkraft, med raskere omstilling fra disse energikildene enn fornybar energi klarer å kompensere for. Nå blir høye energipriser et element i en ny storm.
Putin kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å destabilisere i Europa
Verdensøkonomien var allerede i ferd med å bremse opp. Vi har i tjue år hatt fallende varepriser som følge av Kinas inntreden i Verdens handelsorganisasjon i 2001, tilgang på kompetent arbeidskraft som hindret flaskehalser i europeisk økonomi etter EU-utvidelsen i 2004 og sentralbanker som har holdt lave renter uten inflasjon. Kina-effekten er nå tatt ut, arbeidsinnvandringen har stoppet opp, krig og korona skaper flaskehalser som driver opp vareprisene, krafttilgangen er usikker, inflasjonen er tilbake og rentene på vei opp. En rekke uheldige omstendigheter skaper en perfekt storm i verdensøkonomien, og det vil selvsagt påvirke også Norge og norsk økonomi.
Etter to år med isolasjon opplever vi nå sterk økonomisk vekst og lav ledighet ettersom folk går tilbake til normalen og ønsker å gjøre og oppleve mer. Men flaskehalser i økonomien etter pandemien og større global usikkerhet har svekket produksjonen av de varene og tjenestene folk nå ønsker. Derfor ser vi økende priser, hvor mye penger jager knappe varer. Knapphet på energi i Europa har gjort situasjonen verre. I tillegg kommer Putins krig i Ukraina, som øker usikkerheten i økonomien, svekker produksjonen av viktige råvarer som korn og metaller og fører til en humanitær katastrofe som driver millioner av mennesker på flukt.
Økt pengebruk, uten at det egentlig er noe mer å bruke penger på, fører til at prisene stiger bredt i hele økonomien. Mye koster mer, uten at vi får mer igjen for pengene. Dette kalles inflasjon. Høyere priser fører ofte til høyere krav i lønnsoppgjøret for å opprettholde kjøpekraften. Problemet er bare at mange bedrifter setter opp prisene for å dekke inn den økte lønna. Dermed får vi enda sterkere inflasjon og enda høyere krav om lønn. Det kan fort bli en ond, selvforsterkende spiral, hvor høyere priser spiser opp lønnsøkningen og lønnsøkningen svekker vår konkurransekraft og våre arbeidsplasser.
Samtidig ser vi krav om flere krisepakker for å bøte på høye kraftpriser og bensinpriser. Det høres jo umiddelbart rimelig ut, men subsidier gir ofte mest støtte til de med høyt forbruk, og ikke nødvendigvis de med størst behov for hjelp. Økt pengebruk driver opp presset i økonomien enda mer. Så for å hindre at inflasjonen kommer ut av kontroll, vil Norges Bank sette opp renta som igjen betales av vanlige folk og bedrifter med lån.
[ Norge må snarest satse stort på hydrogen og ammoniakk ]
Dette skjer ikke bare i Norge, men også i andre europeiske land. Putin kunne ikke valgt et bedre tidspunkt å destabilisere i Europa. Han har tvunget to millioner mennesker tvunget på flukt fra Ukraina de siste tre ukene. Til sammenligning tok Europa imot en million mennesker i løpet av ett år under den såkalte flyktningkrisen i 2015. Nå møtes den store strømmen med stor velvilje. Det skulle bare mangle. Men erfaring viser at velviljen ofte snus over tid.
Dette er en test for robustheten i vårt demokrati. Dette er den perfekte storm for populister som kommer med enkle løsninger på komplekse problemer som påvirker folks hverdag og privatøkonomi. Populistbevegelser får næring av misnøye. Men det som stagger mange nå er nettopp krigen i Ukraina. Det blir litt smått å snakke om strømstøtte når vi ser kvinner og barn rømme fra byer i flammer, mens mennene er igjen for å kjempe.
I to tiår har Putin ført en kontraintuitiv utenrikspolitikk. Mens alle andre gjør sitt beste for å sikre fred og ro i nabolaget, har Putin aktivt destabilisert i sine nærområder. Den største trusselen mot hans autoritære regime er fremveksten av stabile demokratier med robuste økonomier i egne nærområder. Det kan inspirere opposisjonelle og vanlige borgere til krav om demokratiske reformer også i Russland. Det er dette Putin frykter mest. Derfor er både EU og NATO, som garantister for fred, frihet og sikkerhet i sine medlemsland, trusler mot hans autoritære regimet. Tilbud om medlemskap til hans naboland destabiliserer hans makt.
[ Hvem skal hjelpe David med bagasjen? ]
Foreløpig ser det ut til at Putin har oppnådd det motsatte av hva han ønsket. På kort tid har både oppslutningen om NATO forsterket seg og EU-landene kom raskt sammen om en felles fordømmelse av hans forbrytelser i Ukraina og innførte effektive tiltak. Men Ukraina er nå førstelinjeforsvaret vårt mot en kriminell aggressor som begrenser andre nasjonalstaters rett til å velge allianser og utenrikspolitisk retning gjennom brutal makt og trusler. La oss håpe at vi finner oss i en posisjon der Ukraina kan velge både NATO og EU.
Men først må Ukraina få hjelp til å vinne den kampen. Så må vi være bevisst faresignalene i vår egen tid. De sier jo at orkanens øye er det vindstille området midt i orkanen. Selv om vi kan se at det stormer rundt oss, er det ikke sikkert vi forstår hva som kan skje. Det er nå vi må være på vakt ovenfor de som puster på misnøyens glør, både der ute og her hjemme.