Older men declare war. But it is youth that must fight and die.
– Herbert Hoover, amerikansk president (1929–33)
Det er ikke nytt eller originalt. Det er tragisk normalt. På toppen, langt unna krigens herjinger, sitter det en gammel mann. Det er han som har sendt troppene, som tvinger ungdommen til å kjempe hans, den gamle mannens, krig. De unge må drepe mennesker de ikke kjenner, for den gamle mannen skal rette opp opplevd og reell urett fra en svunnen tid. Fikse feilene fra i går, fra en verden som egentlig er i ferd med å dø.
Det er alltid sånn. Det blir bare ekstra tydelig at det er sånn også denne gangen når man tar en kikk på klikken rundt Vladimir Putin. På hvilke venner og rådgivere Russlands 70 år gamle president omgir seg med.
Den gamle mannen påfører framtiden store sår – for å rette opp i opplevd urett i fortiden
Det er forsvarsminister Sergej Sjojgu på 66. Medarbeider, nær venn og jaktkamerat av Putin. Forsvarssjefen Valerij Gerasimov, også 66. Utenriksminister Sergej Lavrov på 71. Menn, menn og atter menn, hvor den yngste er 60. Den eneste kvinnen som får plass i Putins gubbeklubb heter Valentina Matvijenko, er leder av overhuset i Dumaen og er 72 år gammel.
Dette er gjengen Putin har i ryggen der han sitter bak sitt enorme bord og sender sine tropper inn i nabolandet Ukraina. Full av gammelt agg og stormaktsambisjoner, heiet fram av klakører. Som alle er godt voksne og, om vi skal tillate oss å bli livredde, kanskje så blindet av raseri over fortidens behandling av Moder Russland at de er villige til å sette framtiden på spill. Til å la de unge betale den ultimate prisen for et fåfengt ønske om revansje.
Saken fortsetter under videoen
Generasjonskløften blir ekstra tydelig når Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj taler til verden. Han er med sine 44 år en nesten ung mann. Han befinner seg på krigsskueplassen. Der vi i vesten lenge trodde det var Putin og hans trollfabrikker som skjønte den nye verden, blir det tydelig at de gamle gubbenes krig er nettopp det når Zelenskyj taler. Denne uka gikk den ukrainske presidenten rett inn i dette narrativet da han henvendte seg til de russiske vernepliktige, til de unge som tvinges til å kjempe Putins krig: «Hva er det du vil dø for? Jeg vet at du vil leve», sa Zelenskyj.
70 år gamle Putin mot den nesten 30 år yngre Zelenskyj. Steinansiktet i dress langt unna krigen mot den vitale mannen i stormens øye. Det er nesten komisk, om det ikke var for de tragiske omstendighetene. Den gamle mannen og hans alte kameraden påfører framtiden store sår – for å rette opp i opplevd urett i fortiden.
Det er ikke den eneste uretten vi som er voksne nå begår mot de som skal arve jorden. I over to år har vi bedt våre barn og unge legge begrensninger på sin livsutfoldelse. Russetid avlyst, og fotballtreninger, fester, og selve skolehverdagen. Studenter har sittet alene og ensomme på hybelen i en ny by. For å redde sine besteforeldre. For å holde liv i generasjon Putin, den som nå har satt Europa i brann. Og samtidig har avslørt svakhetene i den verden de har bygd for oss alle.
En verden der Russland skal være Europas dødsfiende. Der vi pålegger sanksjoner og tar yachter i varetekt. Men handler olje, gass og kull med Putin, og fyller krigskassen hans. Og forlenger krigens lidelse.
Og da har vi ikke engang berørt det største sviket. Hvilken jord skal de arve? Vi snakker om det grønne skiftet, om vindkraft og sol. Og fyrer med kull. Vi setter nye frister for når vi skal redde verden, frister som vi ikke holder. Det er mange ord, fine ord. Men vi slukker ikke brannene.
Vi har takket av statsledere som Angela Merkel i Tyskland (67) og Erna Solberg (61) i Norge. Som har bygd en verden der vi ikke har nasjonale kornlager, har gjort oss avhengig av russiske ressurser, og ikke hadde pandemiberedskap da vi trengte den. Her i landet er vi i ferd med å gjøre oss til en ren råvareleverandør. Vi trenger visst ikke eie vår egen mineralindustri. Fisken kan vi sende til Kina for foredling, for det er billigst, og fellesskapet trenger ikke grunnrente når noen få blir styrtrike på oppdrett av laks i våre felles fjorder. Sterke krefter mener at strømmen vår gjør best nytte for seg som råvare i stedet for som motor i en grønn industrireising.
Vi gir de unge en verden i krig. Pandemi. Og snakker om en framtid som skal være våt og vill, og trolig skummelt ustabil. Ungdommer i Norge – våre barn, barnebarn og nieser – forteller oss at de er livredde for framtida. Det er et svik. Fra Putin og hans hoff, men også fra en hel generasjon politikere i vesten. Og alle oss andre.
[ Hvem skal hjelpe David med bagasjen? ]
Det kommer en ny tid etter denne tunge vi lever i nå, selv om det kan være vanskelig å tro på. Hoover-sitatet som innleder denne teksten, har også en hale: «And it is youth who must inherit the tribulation, the sorrow, and the triumphs that are the aftermath of war». Altså at prøvelsene og sorgen, men også triumfene som kommer etterpå, er det de unge som må håndtere. Hoover sa dette i 1944. Det var mørkt da også. I årene etter bygget de som kom før oss en ny verden på ruinene av den gamle. Det kan skje igjen. Det vil skje igjen.
Etter at Putin og hans gamle gubber har gått ut av tiden. Etter at dagens politikere har gjort seg ferdig. Da skal de unge rette opp i feilene våre. Vi får håpe de bygger noe mer varig, bærekraftig og rettferdig enn den verden vi overlater dem.
