Det er nesten så man blir nummen. Daglig får vi dokumentert hjerteskjærende scener med konsekvenser av den meningsløse krigen i Ukraina. Men det er ett bilde som virkelig har satt seg på netthinnen min. Det inneholder ikke gråt eller blod. Men det er likevel helt grusomt: Det er to år gamle David som vinker til pappa Stanislav gjennom et skittent togvindu, mens han smiler, tilsynelatende intetanende om at det faktisk ikke er sikkert at han ser pappa igjen. Det ser ut som en helt hverdagslig avskjed, fordi vi bare ser Davids blikk til pappa. Han aner ikke hva som vil skje med familien sin. Men er lykkelig uvitende, enn så lenge.
Et annet bilde som er vanskelig å glemme er av gutten som var noen år eldre som kom gående alene med en plastpose med noen klær, en sjokolade og et telefonnummer skrevet på hånda. Eller kvinnen som satt hulkende med et sovende barn på fanget, som nettopp hadde opplevd å miste sine to andre barn. Det er fullstendig umulig å fatte hva de mange som vil komme til oss har med i bagasjen.
[ Søstrene flyktet fra Ukraina. Nå vil de kjempe fra Norge. ]
Men det er god grunn til å regne med at det er opplevelser som vil tynge dem resten av livet. For mange vil livet virke ødelagt. Og vi har et selvsagt ansvar for å hjelpe til med å bøte på skadene.
«Jeg vil takke alle de som nå strekker seg, for at vi sammen skal lykkes med dette». Det sa justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) på Stortingets talerstol forrige uke da hun redegjorde for det som kan bli den største flyktningkrisen vi har sett i moderne tid. Det foregår nemlig en intens planlegging i landets kommuner, for hvordan vi skal kunne ta imot og ivareta den forventede strømmen av ukrainske flyktninger til Norge. Vi snakket om en flyktningkrise i 2015 da 30.000 kom til Norge. Tallet denne gangen kan bli langt høyere.
I forrige uke gjorde UDI avtaler for 8.000 akuttplasser for de som kommer. Det private Hero Norge har fått brorparten av avtalene. Men UDI stopper ikke der. De planlegger en omfattende oppskalering av mottakstilbudet. Det er bra og riktig. Nordmenn står nærmest i kø for å hjelpe ukrainske kvinner og barn som har flyktet uten sine menn og fedre. Høyre snakker om en fast-track ut i arbeidslivet. Her skal alt gå på skinner.
Det var dette vår justisminister forsøkte å få fram i sin redegjørelse torsdag: At det kan bli tøffere enn vi ser for oss nå. Og hun sa også dette: «Husk at vi ikke må strekke strikken så langt med en gang, at den ryker.»
Så langt ser det ut som at strikken tåler en god del. I forrige uke registrerte UDI under 1.400 asylsøknader. Oslos politiske ledelse har vært ute og tydeliggjort at de er klare til å ta imot det antallet som staten ber dem om. Til Dagsavisen har byrådsleder Raymond Johansen fortalt at alle etater samarbeider nå for å tilrettelegge. Skoleplasser forberedes, og helse- og omsorgstjenestene må også stå klare.
[ Oslo forbereder skoleplasser og boliger til ukrainske flyktninger ]
Men er de det? Hvor tøyelig er strikken egentlig?
Ukrainske flyktninger har fått såkalt midlertidig kollektiv beskyttelse. Og Utdanningsdirektoratets beskjed til kommunene er tydelig: Det er grunn til å tro at ukrainerne vil bli i Norge i mer enn tre måneder. Og dermed har barna også rett til å få skoleplass innen en måned. Ifølge Utdanningsnytt har dette allerede blitt problematisk i kommunene. Noen kommuner vet allerede at de ikke klarer å skaffe nok skoleplasser innen fristen og har søkt om dispensasjon fra kravet, skrev Utdanningsnytt før helga.
At vi allerede nå ser tegn til at systemet kneler, er en skummel advarsel. Lærte korona oss egentlig noe som helst om kriser, og hvordan vi bør sko oss?
Skole-Norge bruker visst erfaringene fra pandemien for å skulle rigge seg for nok en krise. Utdanningsdirektoratet snakker om å finne løsninger for «lærerressurser», men det korrekte er vel bare ordene: Nok lærere.
Koronapandemien viste oss hvordan en i utgangspunktet lav grunnbemanning i skoler, barnehager, på sykehus og i sykehjem har gjort oss særdeles sårbare i kriser. Spoler vi to måneder tilbake i tid kunne vi lese om lærere, barnehageansatte og helsearbeidere som advarte om at strikken har vært tøyd for langt. Mange var utslitt etter to år med pandemi og dugnadsinnsats for å holde velferdsstaten i gang. Det er disse som nå må trå til igjen.
2020-tallet har startet tøft. Og vi kan se det på flere måter: Det er forferdelig at verden som vi kjenner den er blitt snudd på hodet. Vi har fått trusler nærmere oss enn på lenge, gjennom pandemi og krig. Det sliter på de fleste. Men krisetider kan lære oss noe, hvis vi er mottakelige for det. Korona viste oss forskjellene på fattig og rik, og hvor viktig velferdsstaten og alle som jobber innen helse-, skole- og omsorgstjenester er for oss. Og konklusjonen burde vært at det er der vi må investere langt mer enn vi gjør i dag. Det må rett og slett koste litt mer.
Nå ser vi det samme igjen: Det er krig i Europa, og vi må stille opp og ta vare på mennesker, med de samme tjenestene. Det kommer til å koste mye. Vi kommer til å få barn som David til landet vårt, som har fått livet sitt endret uten at de forstår det helt selv, men som kan ha traumene integrert i kroppen og som vil slite med dette i årevis framover. De trenger gode lærere, psykologer, kanskje barnevernspedagoger.
At justisministeren er bekymret for at strikken vil ryke i vår iver etter å stille opp, er ikke så rart. Men når det gjelder våre offentlige tjenester så er det faktisk mulig å sørge for at strikken er større. Det er det minste den forrige krisen burde lært oss og våre folkevalgte. Vi må rett og slett snart klare å tenke nytt om hva som er viktigst for oss, og hva det bør koste. Om ikke pandemien lærte oss det, så kanskje flyktningkrisa tvinger fram en oppbemanning i det vi har kalt vår egen frontlinje.