Kommentar

Toralf Engan 1964 - Marius Lindvik 2022

Et av tidenes beste hopprenn endte med den første norske seieren i storbakken på 58 år. Bak står et lag som har kjempet seg gjennom utensportslig støy i orkans styrke.

Marius Lindvik hadde gullhjelmen på da han leverte et av de beste svev i norsk skihoppings historie.
Marius Lindvik hadde gullhjelmen på da han leverte et av de beste svev i norsk skihoppings historie.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi så ikke Toralf Engans vinnerhopp i Innsbruck i 1964, men vi så Marius Lindviks avgjørende hopp på 140 meter i 2022. Både han selv og de fleste rundt ham oppfattet dette som et gullhopp umiddelbart, selv om det sto en japaner igjen på toppen. I så måte går det inn i norsk hopphistorie som et av de aller største øyeblikkene. Dessverre var det bare en håndfull applauderende kinesere som fikk se det live i kveldsmørket i Zhangjiakou.

Marius Lindvik, 23 år gammel fra Rælingen, er denne sesongens store hoppnavn, slik det skifter fra hopper til hopper år etter år. I fjor var det Halvor Egner Granerud. Nettopp Granerud løp rett bort til Lindvik og omfavnet han fordi han skjønte at dette var øyeblikket. Sammen ble de norske juniormestere for Akershus (fylket som kanskje kommer tilbake) i 2015.

Det er et spill av tilfeldigheter som gjør at ingen nordmann har vunnet storbakkerennet i OL siden 1964. Storbakken er prestisjerenn nummer en. Selv ikke skihoppingens største navn, Bjørn Wirkola, vant noe OL-gull. Men han beholder uansett det norske uttrykket som ble skapt etter ham: “Å hoppe etter Wirkola “. Det var en annen tid.

Marius Lindvik gjorde sitt første hopp lenge etter Wirkola, nærmere bestemt 6. mars 2009. Datoen har Lindvik notert med store bokstaver. Det var hans svært aktive far Trond Lindvik som hadde fått låne et par hoppski av kameraten og treneren i Kollenhopp, Øivind Grønn. Marius prøvde og han syntes det var gøy. Så da dro de til Marikollen i Rælingen for å prøve mer. Resultatet så vi lørdag 12. februar 2022.

Øivind Grønn har vært Lindviks personlige trener hele veien, utallige timer med teknikktrening er terpet hjemme hos ham. Marius hadde et talent det var verdt å utvikle. Siden har han gått hele den lange veien via NM, verdenscup, ungdoms-OL til lekene i Beijing i år. Men historien kan ikke fortelles uten å ta Øivind Grønn inn i fortellingen. Uten ham hadde det kanskje blitt fotball eller langrenn i stedet, idrettene faren var mest opptatt av.

Selv de minst hoppinteresserte har ikke unngått å få med seg støyen i norsk hoppsport det siste året. Konflikten med sportssjef Clas Brede Bråthen ble tatt ut i offentligheten med en skittentøyvask som ikke har vært oppsiktsvekkende. Landslagstrener Alexander Stöckl var nær på å gi opp. Hopperne har støttet Bråthen hele veien i en strid som fortsatt ikke er avsluttet, men som nå håndteres juridisk.

Men det var lett å skjønne tårene til sportssjef Bråthen der han sto i bunnen av bakken og opplevde kanskje sitt største sportslige øyeblikk. I den ferske granskningsrapporten om konflikten er han stemplet som illojal. Det interne livet i skiforbundets hoppmiljø vil vi ikke konkludere noe om, ettersom vi bare kjenner det via medieomtalen. Det er ofte ikke nok. Men det vi vet er at miljøet tok et historisk OL-gull denne lørdagen.

Marius Lindvik viste ingen frykt der han sto på toppen. Det så ut som han gledet seg. Det gjorde ikke Toralf Engan i 1964, han har tidligere sagt at frykten var en av hans største utfordringer. Men sluttresultatet ble det samme.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS