Førstelinja fortjener mer enn applaus

Det er ikke bare sykepleierne. Over halvparten av lærerne har enten vurdert å slutte eller søkt på ny jobb. Det er på tide at innsatsen til de som står i førstelinja i velferdsstaten, følges opp med mer enn applaus.

De første ukene av pandemien var vi vitne til noe av det fineste ved Norge. Facebook og Finn.no var fulle av innlegg fra vanlige folk som tilbød seg å hjelpe andre med alt fra hundepass til dagligvareinnkjøp. Barnetegninger med «alt blir bra» fylte vindusrutene. Og partier fra hele det politiske spekteret samarbeidet for å finne gode løsninger for både bedrifter, kommuner og vårt felles helsevesen. Da krisen først traff, stilte vi opp for hverandre.

Men da krisen traff, var det også mange som ble satt på sitt livs største prøve. Barnehageansatte måtte trøste småbarn, gjennomføre smittevern og organisere kohorter om hverandre. Lærere måtte undervise både digitalt og fysisk, og planlegge for grønt, gult og rødt tiltaksnivå – nivåer som tidvis skiftet oftere enn de fleste trafikklys. Sykepleiere har gått doble skift med konstant underbemanning, NAV-ansatte har håndtert en mangedobling i dagpengesøknader og fortvilte telefoner, og sammen med renholdere, bussjåfører og butikkansatte har de alle gått på jobb hver dag og vært tett på folk, med den økte smittefaren det innebærer. På toppen av det hele har mange hatt unger hjemme i karantene eller med hjemmeskole.

Selv etter at vaksinene kom, har mange måttet gå på arbeid ubeskyttet, med fare for både egen og andres helse. Regjeringen hevdet lenge at de ikke kunne prioritere ansatte i skole og barnehage, før de åpnet for at kommunene selv kunne gjøre en slik prioritering. Som med så mange andre vanskelige vurderinger skjøv de ansvaret fra seg og over på allerede overarbeidede kommunalt ansatte i hele landet. Da skolene startet opp forrige uke, var fremdeles færre enn fire av ti lærere fullvaksinerte, men kunnskapsministeren var likevel fornøyd.

Det er påfallende at de yrkesgruppene som har vist seg aller mest verdifulle under pandemien, er de samme der lave lønninger, midlertidige stillinger og høyt sykefravær dominerer. For de siste åtte årene er det norske arbeidslivet blitt mer utrygt. Erna Solbergs regjering har gjort det enklere å ansette midlertidig. Mange jobber ufrivillig deltid og må ha flere jobber for å få økonomien til å gå rundt. Det er blitt dyrere å være fagorganisert og dyrere å pendle. Og utenforskapet er blitt større: Antallet unge uføre er doblet under denne regjeringen.

Overalt har bemanningen vært under press, og når det mangler folk, må de som allerede er der, løpe raskere, hjelpe flere, bli værende lenger. Mange barn har fått beskjed om at mamma eller pappa ikke rekker hjem til middag i dag heller. I en undersøkelse gjennomført av tidsskriftet Sykepleien kommer det frem at 72 prosent av sykepleierne i kommunene har vurdert å slutte. Nesten like mange svarer at bemanningen ikke er i samsvar med behovene. Også for lærerne er tallene nedslående: Over halvparten av lærerne har enten allerede søkt seg bort fra skolen eller vurderer å jobbe utenfor skolen, viser en undersøkelse utført for Utdanningsforbundet.

Men ingen burde være overrasket: Dette er i stor grad en varslet krise. Det utdannes for få lærere, samtidig som regjeringen «avskilter» erfarne lærere og krever firer i matte for å komme inn på lærerutdanningen. Innen 2035 vil vi mangle nesten 50 000 sykepleiere og helsefagarbeidere, ifølge SSB.

Arbeiderpartiet går til valg på et tryggere arbeidsliv og sterkere fellesskapsløsninger. Vi vil utvikle velferdsstaten sammen med de som jobber der: Fagfolk må få mer tid til elever, pasienter og brukere, og tillit til å gjøre jobben de kan best. Vi vil gi folk hele, faste stillinger, få på plass en konkret opptrappingsplan for bemanningen i helsevesenet og fjerne den generelle adgangen til midlertidige ansettelser. Vi vil ansette, rekruttere og utdanne flere kvalifiserte lærere over hele landet, og vi vil fjerne den meningsløse avskiltingen av erfarne lærere. Samtidig vil vi erstatte det rigide kravet om firer i matematikk for lærerutdanningen med mer treffsikre opptakskrav.

Barnehage, skole, fastlege, sykehus og sykehjem – dette er grunnmuren i velferdssamfunnet vårt. Her er vi del av små og store fellesskap, og her stiller fellesskapet opp for oss når vi trenger det mest. De siste åtte årene har forskjellene økt i Norge. Høyreregjeringen har vinket frem de rikeste når de store pengene skal fordeles og de store sakene avgjøres. Men vanlige folk i Norge er ikke milliardærer. De jobber som lærere, sykepleiere, i NAV og i eldreomsorgen. De fortjener et trygt arbeidsliv og at fellesskapet stiller opp.

I en Arbeiderparti-ledet regjering skal førstelinja få den anerkjennelsen de fortjener – nå er det vanlige folks tur.

Jonas Gahr Støre

Statsminister og leder av Arbeiderpartiet