Kommentar

Motstandsbevegelsen De grønne

Den grønne bølgen truer med å vaske ut oljepartiene 13. september. Men klimapartiene må samle seg bak et kraftfullt oljeultimatum for å tvinge makta til handling.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Lars West Johnsen

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

«La livet vokse − ikke økonomien». Banneret sperret av brua som tar meg til og fra jobb i Oslo. Den sivile ulydigheten hadde rammet meg, og jeg smilte. «La olja ligge − la menneskene leve». Budskapet til klimaaktivistene i Extinction Rebellion, som denne uka gjorde seg bemerket, er vanskelig å være uenig i. La menneskene leve. Det er ikke lenger et så naivt perspektiv.

Oljespørsmålet er nå ikke bare for skolebarn med søte bannere eller dresskledde politikere på TV. Det er i ferd med å spre seg et bredt folkelig engasjement vi kanskje ikke har sett siden Alta- og EU-strid. En tidligere Høyre-statsråd, 12 fremtredende samfunnsøkonomer og 30 av landets mest kjente forfattere − alle har brukt sin stemme denne uka for å advare mot mer olje.

Budskapet på brua er ikke engang å sette klimakatastrofen på spissen. Det er en nøktern beskrivelse av hva som står på spill. Og stadig flere av oss blir overbevist om at videre leiting etter mer norsk olje er vanvittig. En meningsmåling i Aftenposten på mandag viste at et flertall av Oslos innbyggere vil avslutte oljeletingen. I de andre store byene er befolkningen delt i to.

Sammen er de større enn Høyre og dermed landets nest største politiske makt.

Fortsatt er det et flertall i folket for at vi skal fortsette å lete etter olje. Men tallene endrer seg fort nå. Da Klassekampen spurte i en meningsmåling 12. juli svarte 23 prosent nei på spørsmålet om Norge skal fortsette å lete etter ny olje. 59 prosent sa kjør på. Mandag 9. august kom FN-rapporten. Etter den har NRK, VG og Aftenposten alle stilt det samme spørsmålet. I den siste var det 36 prosent som var imot og 54 som var for. Det er en stor bevegelse fra midten av juli.

Valgkampen er i ferd med å bli snudd på hodet av kampen mot den norske olja. Fredag publiserte vi en Oslo-måling som viste at de grønne partiene fosset fram. SV svulmer i Oslo og ligger an til å gjøre sitt beste stortingsvalg siden 2001. Miljøpartiet De grønne opplever en medlemsvekst som knapt har sidestykke. 2600 nye medlemmer siden FN slo alarm for et par uker siden. Et flertall av de nye er under 40 år. Valgoppslutningen blant unge voksne er tradisjonelt lav, men den voldsomme forhåndsstemmingen som har vært til nå, med 350.000 avgitte stemmer, er mest sannsynlig gode nyheter for klimapartiene. Klimaspørsmålet mobiliserer aller mest unge velgere.

MDG har i flere omganger ledet an for å samle oljeopposisjonen som spenner fra regjering til Rødt. Partiet vil ha ultimatum mot leting etter mer olje. De peker på Rødt, KrF, Venstre og særlig SV. Ingen vil snakke om en sluttdato for norsk oljeindustri, men alle støtter MDGs krav om at vi skal la den olja som per nå ikke er funnet, ligge igjen på havbunnen.

Før Arbeiderpartiets knallmåling mandag, viste snittet på augustmålingene at de oljekritiske småpartiene var jevnstore med landets største parti. De fem småpartiene har med hver sin stemme brummet mot olja. Hver for seg har de begrenset makt. Men slår de seg sammen i en klimaallianse med et kraftfullt nei til mer norsk oljeleting, vil de kunne komme langt med sitt krav. Sammen er de større enn Høyre og dermed landets nest største politiske makt.

Det er gjort før. Venstre, KrF og SV har alle bidratt til å låse to regjeringer fast til å skjerme Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeleiting. De rødgrønne fra 2005 og de borgerlige fra 2013. Nå er disse skjøre havområdene i praksis fredet for all tid. Et ultimatum om kun å pumpe opp den olja vi allerede har funnet, er en naturlig videreføring av denne politiske seieren. Sammen kan de fem sette ned foten for en regjering på begge sider. Og med en punktert Sp-ballong, må Arbeiderpartiet lene seg lenger til venstre. Der venter tøffe oljekrav. De kunne vært absolutte.

Et ultimatum binder, låser og gjør samarbeid vanskelig. Det kan koste. SV kvier seg derfor for å stille det, og kan med rett hevde at de hegnet om Lofoten, Vesterålen og Senja uten å ty til et slik grep. Men de stilte for fire år siden en rekke krav til en et rødgrønt samarbeid, etter åtte år i regjering som tynte partiet ned i størrelse. I 2017 ble det ingen problemstilling.

Saken fortsetter under videoen

Spørsmålet partiene nå må stille seg er: Er det viktigere temaer på dagsorden akkurat nå? Ulikhet? Varm skolemat? Tannhelse? Vi har mange store utfordringer foran oss, men klimaspørsmålet må løses før man tar tak i alt det andre. Det er ikke bare akutt, det er helt grunnleggende. Det er ikke rom for pragmatisme. Og deler man det synet, bør det stilles ultimative krav. De fem er i posisjon til å gjøre det. Gå til valg på en garanti om olja. Letestopp bør ikke være forhandlingsbart.

Vi redder ikke verden ved å stoppe, sier oljeforsvarerne og peker på Kina. Nei, men forskningen viser at det har en effekt på utslippene. Marginalnytten er likevel stor. Vårt nasjonale selvbilde er velutviklet på mange områder. Vi er en stor fredsnasjon, og vi står gjerne først i køen med bombeflyene for å vise lojalitet til USA. Hvorfor skulle ikke vår stemme bære også på dette området? Verden trenger forbilder.

Hvis ikke vi skal gå foran, hvem skal gjøre det? Vi har 12.000 milliarder kroner i et fond basert på kilden som nå truer vår eksistens. Vi har bedre forutsetninger enn noen andre til å smøre den nødvendige omstillingen av økonomien. Et oljeultimatum vil gi norsk næringsliv forutsigbarheten som etterlyses. Akkurat nå står Miljøpartiet De grønne aleine med sin kompromissløshet.

Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev her.