Kommentar

Historien gjentar seg for Senterpartiet?

Senterpartiet kollapset på oppløpet i 1997. Skjer det samme nå?

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum var mindre sprudlende enn vanlig under partilederdebatten i Arendal i forrige uke.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Jo  Moen Bredeveien

Jo Moen Bredeveien

Kommentator i Dagsavisen


Det var nok ikke helt sånn de så det for seg. Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum og partiets førstekandidat i Oslo, Jan Bøhler. Avhopperen fra Arbeiderpartiet, han som skulle få bøndenes og distriktenes parti til å skinne også i storbyen, skulle surfe på bølgen av opptur og medgang, og en boklansering tre uker før valget skulle gi partiet ytterligere vekst. Men sånn ble det ikke.

Boka «Nær folk» ble lansert på Kafè Steinbra i Groruddalen mandag, mot et bakteppe av svake målinger for Senterpartiet. Der partiet for et halvt år siden trodde på to mandater i Oslo, er partiet tilbake til sine sedvanlige 2+ prosent på den siste målingen i Oslo, og Bøhlers plass er i reell fare.

Det er ikke fritt for at plutselig nervøse senterpartister grunner litt over hva som skjedde i 1997

Nasjonalt er trenden den samme. Senterpartiet flyr fortsatt historisk høyt, men målingene er likevel dårligere enn de fleste så for seg for bare noen uker siden. Etter VGs «sjokkmåling» i forrige uke har ordet «kollaps» så smått satt seg om Senterpartiet. Det er et tungt ord å ha i sekken i oppløpet fram mot valget.

Det er ikke fritt for at plutselig nervøse senterpartister grunner litt over hva som skjedde i 1997. Den gangen Senterpartiet virkelig kollapset de siste månedene fram mot valget.

Fra januar og fram til valget i september 1997 gikk Senterpartiet fra en oppslutning på nesten 12 prosent til et valgresultat på 7,9, og endte som juniorpartner i sentrumsregjeringen Bondevik. For å la tallene ta seg av sammenligningen: I januar i år ble Senterpartiet snittmålt til 20,7 prosent oppslutning. På VGs måling i forrige uke fikk partiet 11,3 prosent.

Senterpartiet ligger høyere på gjennomsnittsmålingene, og kan fortsatt gjøre et veldig godt valg. Det er likevel interessant å se litt på forklaringene på hva som gikk så alt i 1997. Det kan jo ligge en pekepinn der på hva som kanskje kan skje en gang til.

Mye kan feies under teppet når et parti flyr høyt. Og Senterpartiet fløy høyt på midten av 1990-tallet. Partileder Anne Enger (da Lahnstein) ble selve nei-dronningen, hun som fikk brorparten av æren for at Norge sa nei til EU i 1994. Stortingsvalget et år tidligere er fortsatt partiets beste: 16,7 prosent av velgerne stemte på Sp i opptakten til EU-kampen.

Da var det ikke akutt farlig at ordførerkorpset i partiet jevnt over var langt mer høyreorientert enn partiledelsen. De gode resultatene gjorde at det ikke ble et åpent skisma mellom Per Olaf Lundteigens forsøk på å bygge et bredt og radikalt parti rundt tanken om «Annerledeslandet, som ikke er seg selv nok» samtidig som andre ønsket seg et pragmatisk, moderat sentrumsparti. Det gikk til å med an å leve med at lokallaget på Grünerløkka gikk inn for fri hasj.

Men så begynte nedturen en gang på våren 1997, og alle disse motsetningene ble tunge å bære. Partilederens linje ble plutselig trukket i tvil. Hvorfor var døra til Høyre plutselig stengt? I ettertid blir Anne Engers Sp omtalt internt som et «seminarparti», et parti som ble så opptatt av å utvikle ny politikk at det til slutt ikke var enig med seg selv. Og i Senterpartiet liker man ikke seminarer, verken da eller nå. Det hele endte med at partileder Anne Enger trakk seg som statsministerkandidat på forsommeren 1997.

Og i dag?

Sjansen for at partileder Trygve Slagsvold Vedum kommer til å trekke seg statsministerkandidat er nokså nær null. Helt uaktuelt, sier sentrale kilder. Men det er mulig å hevde at statsministerkandidaturet tilsynelatende tynger Vedum. Det var ikke en direkte sprudlende utgave av den vanligvis så blide mannen vi fikk se i partilederdebatten fra Arendal i forrige uke.

Den rødgrønne linja er trygt forankret i partiet. Men det er fortsatt sånn at ordførerkorpset rundt om i landet lener tyngre til høyre enn partiledelsen. Til Nationen fortalte nylig 20 av Sps ordførere at de gjerne samarbeider til høyre heller enn venstre.

Dette lever partiet godt med. I alle fall så lenge det flyr høyt. I dårligere tider er det vanskeligere å akseptere en tilstand der ordførersegmentet gjerne ser til Høyre samtidig som partiveteranen Per Olaf Lundteigen sier til tankesmia Manifest at «vi er skikkelig vaksinert mot Høyre», at «[Bjørnar] Moxnes gjør en god jobb» og at «aktivistene i Rødt spiller veldig godt sammen med senterparti-folk» mange steder i landet.

Plutselig blir ikke lenger alt Vedum tar i til gull og nye høyder på meningsmålingene

Samme Lundteigen er også en av få som åpent har sagt at han fortsatt vil åpne for å samarbeide med SV i regjering. Han er ikke den eneste i partiet som mener det. Men det er ingen andre som sier det høyt. Rekkene er sluttet. Enn så lenge?

Når historien om valget i 1997 skrives, pekes det på alt fra store interne sprik til et parti som vokste for fort. Mye er annerledes nå, og det er – fortsatt – lite som tyder på at nedturen blir den samme denne gangen. Senterpartiet står samlet og trygt selv om det nå blåser hardere enn på lenge.

Men det murres litt mer, og bare i skjul, i et parti som fløy så tett opp mot sola ved inngangen til valgåret 2021. Om hvordan «dieselpopulismen» dekker over at også Senterpartiet har en miljøpolitikk. Om at det politiske spillet om samarbeid og taburetter skygger for sakene. Og det finnes dem som spør seg om det er riktig å heller vinne over Frp-velgere enn å vise fram Senterpartiets klimapolitikk.

Plutselig blir ikke lenger alt Vedum tar i til gull og nye høyder på meningsmålingene. Når han og Jan Bøhler gir ut en bok som apparatet rundt Vedum omtaler som «stappfull av politikk», må Vedum svare på spørsmål om det politiske spillet fra pressen. Slik er det å miste kontroll over begivenhetene. Det er tungt å snu en slik utvikling med kort tid igjen til valget.

Det lærte Senterpartiet i 1997.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen