Kommentar

Aps klimakrise

Når det rødgrønne flertallet er borte, flyttes debatten dit Ap aller minst vil ha den

Arendal 20210816. 
Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre, leder i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum og leder i Sosialistisk Venstreparti Audun Lysbakken under NRKs direktesendte partilederdebatt i Arendal mandag kveld.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Hege Ulstein

Hege Ulstein

Kommentator i Dagsavisen

ARENDAL (Dagsavisen): Det er aldri lurt å tro at en enkeltmåling er solid nok grunn til å si noe generelt om velgerbevegelsene. Vi har mange eksempler på at store utslag i sjokkmålinger viser seg å være overdrevne etter kort tid. Men slike jordskjelv har en annen, viktig funksjon. De skaper stemningsbølger, og de svekker eller styrker troverdigheten til ulike regjeringsalternativer.

En tydelig trend er at de tre rødgrønne partiene sliter.


Det er det som nå skjer etter VGs sjokkmåling torsdag formiddag. Der er Senterpartiet i full kollaps med en oppslutning på 11,3 prosent. Det fører i sin tur til at det rødgrønne flertallet med Ap, SV og Sp er borte. Og hva skjer da? Jonas Gahr Støre får alle de spørsmålene han ikke vil ha: Skal han samarbeide med Rødt? Med MDG? Hva med MDGs ultimatum om stans i oljeletingen? Hva med Rødts demokratiske sinnelag? Hva med skattenivået - hvor mange milliarder skal det økes med? Og så videre.

Det er ikke tilfeldig at Frp-leder Sylvi Listhaug har blinket ut det hun kaller «de venstreradikale sosialistene i SV, Rødt og MDG» om prügelknaber i denne valgkampen. Når Frp skremmer med disse tre partiene, er det ikke minst fordi partiet har tapt mange velgere til Senterpartiet - velgere som ikke på noen måte ønsker seg en regjering som trenger støtte fra Rødt eller MDG.

Nettstedet Poll of Polls beregner snittet av målingene. En tydelig trend er at de tre rødgrønne partiene sliter. De hadde 49,9 prosent til sammen siste uka i juli. Nå har de 46,3, over tre prosentpoeng mindre. SV holder stand, men Ap får ikke noe løft, og Senterpartiet har begynt å slite.

Målingene som har vist et rødgrønt flertall, har hatt Ap på et historisk lavt nivå, under 25 prosent. Vi er mange som har pekt på paradokset i at Jonas Gahr Støre kan bli statsminister etter et krisevalg for Ap. Nå melder et nytt spørsmål seg: Kanskje det ikke bare er et paradoks - men en umulighet?

Særlig hvis drahjelpen fra Senterpartiets enorme vekst ikke er der lenger. Da må Ap løfte seg. Det har de ikke klart foreløpig. Jeg tror det er to faktor som må til for å få til et slikt løft. Det ene er opplagt: Klima. Da Ap-toppene tidligere i uka fant ut at de ikke får uttelling blant LOs medlemmer, selv etter en massiv heltidskampanje, ønsket de å satse på egen klimapolitikk. Ap skulle ha selvtillit på egen vegne og snakke om sine løsninger: rettferdig, grønn omstilling. De skulle ikke gå i debatt med Venstre om svakhetene ved egen politikk.

Hva skjedde? Torsdag morgen satt Venstres nestleder Sveinung Rotevatn i NRK-programmet Politisk kvarter og filleristet Aps samferdselspolitiske talsperson Sverre Myrli fordi Ap ikke vil øke bensinprisene i distriktene. En bra start på dagen for Rotevatn. For Ap var det nøyaktig det motsatte av det de ønsket å få til.

Fasit så langt i valgkampen er at klima er blitt en for viktig sak, for så mange velgere, at Aps balanserte linje ikke appellerer til mange nok. Det kan endre seg, og det satser man på i Ap. Jeg ville ikke vært for sikker.

Det andre Ap kunne ha trengt, var et tydelig, politisk prosjekt. Noe mer enn å få Erna og resten av høyrepartiene ut av regjering, og noe mer enn retorikken Ap har satset mest på til nå, der veldig mye handler om lommeboka til vanlige folk. Hva er Jonas Gahr Støres drøm for Norge? Å kunne snakke troverdig om en slik plan når de andre partiene har ulike regjeringsalternativer og Senterpartiet ikke en gang vil ha Støre som statsministerkandidat, er selvfølgelig vanskelig. Men ikke umulig.

Jonas Gahr Støre har flere ganger vist til at styrken i Aps omstillingspolitikk er at den forener ulike politiske retninger. Han har eksemplifisert det med at daværende LO-leder Hans-Christians Gabrielsen og daværende AUF-leder Ina Libak ble enige i om disse spørsmålene i Aps programkomité.

Men det er forskjell på en valgkamp og en programprosess. Hittil har Ap ikke lykkes i å mobilisere sterkt verken i LO eller blant ungdommene på denne politikken. I motsetning til Aps landsmøtedelegater, har velgerne andre steder å gå til. Det synes på oppslutningen til Rødt, SV og MDG.