I Norge i dag hører vi om folk som jobber fulltid og likevel ikke tjener nok til å leie en leilighet. Langt mindre eie: En sykepleier i jobb har råd til kun 3 av 100 boliger som omsettes i Oslo. Historien om økte forskjeller synes også i muligheten til å skaffe et sted å bo.
Vi kan lese om og dokumentere økte forskjeller på mange vis; i statistikk over folks inntekt og formue, i helse-statistikkene og også i muligheten til å bo. Mange foreldre og besteforeldre kjenner på uro for nye generasjoners mulighet til å eie eller leie en bolig. Og de unge erfarer det direkte: Jeg har skaffet meg både utdanning og jobb, men er det mulig å finne et sted å bo? For mange forblir drømmen om egen bolig nettopp det, bare en drøm.
Utfordringen gjelder ikke bare ungdom. Boligprisene er mange steder i landet så høye at vanlige folk har problemer med å kjøpe bolig. Utfordringene er særlig store i sentrale strøk, og spesielt i hovedstaden. Men det rammer ikke bare byfolk. Når prisutviklingen gjør at byer og områder forbeholdes dem med høye formuer og inntekter, mens folk med lave eller gjennomsnittlige inntekter må flytte lenger ut, opplever vi at boligmarked i realiteten segregerer befolkningen. Dynamikken kjenner vi: Det oppstår skiller mellom sosiale klasser i ulike områder i byen, og forskjellen mellom oss og dem blir større. Det blir vanskeligere å flytte fra bygd til by, prisgapet blir for stort.
[ Langtidsledigheten er økende. Det gir grunn til bekymring. ]
Men hva med å leie? I starten av juli presenterte Eiendom Norge statistikk som viste at leiemarkedet har gjort et kraftig byks under korona-tiden, og at prisene nå ligger på et skyhøyt nivå. I snitt for juni 2021 kostet det 10.336 kroner å leie en bolig i Norge, det er nesten 5 prosent mer enn året før. Når vi vet at en stor andel av de som leier bolig, er studenter og folk som jobber i lavlønnsyrker, sier det seg selv at den økte kostnaden gjør store innhugg i folks lommebok. For studenter ligger for eksempel den månedlige summen for fullt lån og stipend på 8615 kroner langt under snittprisen på leiemarkedet. Tar vi med at mange studenter har mistet deltidsjobben i korona-tiden, gjør det situasjonen enda mer utsatt.
Summen av dette betyr at en leietaker i Oslo med gjennomsnittlig lønn vil ha store vansker med å noen gang spare opp og ta igjen boligprisutviklingen. I 2020 hadde en sykepleier med gjennomsnittslønn på 575.000 kroner råd til å kjøpe 3 prosent av de omsatte boligene i Oslo, ifølge Eiendom Norge. Til sammenligning var tallet 21 prosent i 2010. I dag er det med andre ord er ytterst få med vanlig lønn som har en reell mulighet til å komme inn på boligmarkedet i byen, med mindre du har foreldre som kan hjelpe deg.
[ To måneder før valget leder rødgrønn side klart. ]
Det finnes ikke ett politisk grep som fikser dette, som stagger prisutviklingen og gir folk med vanlig inntekt adgang til bolig. Men Arbeiderpartiet mener politikken må ha som mål å snu utviklingen. Ett viktig lokalt grep, som kan bestemmes politisk, er at kommunen legger aktivitet til rette for bygging av nye boliger, i varierte størrelser og former, ved å regulere ferdig tomter og nødvendig infrastruktur. Her har for eksempel Sandnes kommune vist vei som mange kommuner kan trekke lærdom av. Og nye leiligheter som bygges, må først og fremst kjøpes av folk som trenger bolig, ikke av de som er ute etter en investering. Derfor trengs det også grep som setter kommunene i stand til å regulere og utjevne forskjeller i boligmarkedet.
Mulighetene til å eie egen bolig har vært sentral i norsk boligpolitikk for alle regjeringer siden 2. verdenskrig. Denne muligheten er i dag under press.
Utgangspunktet vårt må være at bolig skal være et hjem, ikke et spekulasjonsobjekt. Vi vil øke utlånsrammene i Husbanken slik at flere kan få startlån, og slik at Husbanken skal kunne brukes av førstegangsetablerere. Husbankens mandat må også utvides, særlig mot leiemarkedet og en tredje boligsektor, mellom den kommunale og den private. De unge må prioriteres.
Videre må kommunene få mulighet til å tildele startlån til unge med liten egenkapital og gode inntektsutsikter, sånn at de som evner å betjene et lån, men mangler egenkapitalen, får en mulighet til å eie egen bolig. Vi vil også utvikle modeller som gjør det mulig å gå fra “leie til eie” og andre lignende initiativer, som vil gi flere muligheten til å eie på sikt.
[ Hvilke grep kan førstegangskjøpere vente seg fra en mulig rødgrønn regjering? (+) ]
Så er det er behov for å revidere husleieloven på en måte som styrker leietakeres rettigheter. Instagram-kampanjen “min drittleilighet” fikk stor oppmerksomhet i fjor sommer da den viste oss at folk betaler tusenvis av kroner for knøttsmå leiligheter med feil, mangler og mugg. Sånn kan vi ikke ha det. Det må bli enklere å føre tilsyn og kontroll hos utleiere.
Muligheten til en bolig avgjøres ikke bare av bolig-politikken. En hel, fast jobb og en lønn å leve av er også nødvendig. Derfor er Arbeiderpartiets politikk for et seriøst arbeidsliv og et omfordelende skattesystem viktig, også her.
[ Kan ikke folk bare sende butleren sin til Svinesund? ]
Mulighetene til å eie egen bolig har vært sentral i norsk boligpolitikk for alle regjeringer siden 2. verdenskrig. Denne muligheten er i dag under press.
Arbeiderpartiet vil ha en sosial boligpolitikk for vår tid. Vi skal ikke kopiere politikken slik den var noen tiår siden, men vi kan heller ikke sitte stille å vente på at markedet skal regulere seg selv. Derfor trengs aktive tiltak for å hjelpe flere til egen bolig. For Arbeiderpartiet er en mer forutsigbar og rettferdig fordeling av boliger et politisk ansvar og en viktig oppgave om vi får regjeringsansvar etter valget.