Kommentar

Almenningens tragedie

Reinsdyr og ståmopeder. Det er samme, gamle historie.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

En reinsdyrflokk oppdager en fruktbar øy uten rovdyr. Det er et uberørt paradis for reinsdyr og flokken slår seg ned der. De spiser seg mette hver dag og formerer seg og blir flere. Stadig flere. Etter hvert begynner det å bli så mange at det blir lite mat. De går løs på trær og busker og etter hvert, hverandre. Blir de mange nok øker dødeligheten slik at flokken krymper tilbake til en størrelse som er bærekraftig.

For kort tid siden var det ikke en eneste ståmoped i byen. Et urørt paradis for de som klarer å etablere seg her.

En allmenning er et fellesområde. En ressurs alle eier. Det kan være en park, en fjord, lufta vi puster eller fortauene vi går på i byen. Tragedien ligger i at så lenge naturen eller markedet får regjere helt fritt vil ressursene bli brukt opp ved at alle forsyner seg av mer enn sin andel. Fordi det er gratis og lønnsomt for dem. Det ender ikke godt. Det er ikke bærekraftig, og til slutt er ressursene ødelagt eller borte.

Denne såkalte «Allmenningens tragedie» er en av de mest kjente begrunnelsene for politikk. At naturen er nådeløs, som eksemplet med reinsdyrene, vet vi og aksepterer vi. Men en by er ikke vill natur. Den er kultur og sivilisasjon. Den er planlegging og hensyntagen. I kulturen vil vi ikke ha det sånn. Vi ønsker ikke å svinge mellom overforbruk det ene året og sult det andre slik reinsdyr i naturen gjør. Vi regulerer derfor bestanden av både rein og andre villdyr gjennom jakt, for å holde bestandene på et bærekraftig nivå.

Me det er ikke alltid viljen eller evnen til å forsvare sivilisasjonen er til stede. Tenk deg at øya er Oslo og at reinsdyra er Ståmopeder. Da ser du at det som utspiller seg nå er nøyaktig det samme. For kort tid siden var det ikke en eneste ståmoped i byen. Et urørt paradis for dem som klarer å etablere seg her. Nå blir det flere og flere og flere. De kjemper om de samme knappe ressursene: Penger og plass. Og på samme måte som reinsdyra på den fruktbare øya, ødelegger de grunnlaget for det som kunne vært et samfunn i balanse. De overetablerer seg. Resultatet er også det samme. Ståmopedene ligger overalt på fortau og torg. De kastes i vannet og konflikter oppstår.

Regjeringen Solberg hevdet lenge hardnakket at kommunene hadde alle verktøy de trengte for å regulere dette selv. Trondheim kommune måtte tape i Lagmannsretten for at regjeringen skulle akseptere det som kommunene hele tida hadde forsøkt å formidle. Så trege var regjeringen at enkelte spekulerte i at det handlet om at alle de store byene er styrt av de rødgrønne og at en blå regjering så seg tjent med å la byene streve litt i et valgår. Ståmopeder tilbyr bevegelsesfrihet, men uten regulering er resultatet kaos og farlige situasjoner. Hele poenget med politikk er å unngå å havne i slike situasjoner.

At Fremskrittspartiet som åpnet for dette kaoset da de satt i regjering ikke forstår dette enkle poenget bør ikke forbause noen. De har aldri gått til valg på å regulere bort markedssvikt. Når de som setter ut ståmopeder i allmenningen vår ikke selv klarer å regulere bestanden, må vi sette jegere til å gjøre jobben for dem. Send politikk på dem, nå!