Kommentar

Kan de ikke bare spise grillen?

De verdige trengende får lett hjelp, de uverdige får beskjed om å låne seg en grill.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo. Han er ofte sint på internett. Han skriver i Dagsavisen hver fjerde uke.

Denne uka har et brev fra Nav indre Østfold gått sin seiersgang i både sosiale og tradisjonelle medier. Brevet er avslag på en uføretrygdet manns søknad om å få dekket strømregninga. At så mange har reagert er ikke rart, for brevets ordlyd er mildt sagt oppsiktsvekkende. Avslaget begrunnes blant annet slik:

«Det er nå sommer og det er meldt varmt og fint vær over en lang periode. Du er dermed ikke avhengig av varme i din bolig for å overleve. Videre er det muligheter for å grille mat ute nå. Kanskje du kan låne deg en grill om du ikke har en selv, slik at du kan lage deg middager uten å være avhengig av elektrisitet i hjemmet. Det ligger pr. 09.06.21 også flere griller på finn.no som gis bort i nærområdet. Videre kan du drikke saft/vann fra springen hjemme, slik at du ikke er i behov for kjøleskap for å få i deg drikke i disse sommermånedene.»

Jo mer hjelp du egentlig trenger, desto vanskeligere er hjelpen å få.

Mannen som mottok avslaget har vært uføretrygdet som følge av lang tids sykdom. Først en kreftsykdom som også kostet ham en lunge, senere et hjerteinfarkt som gjorde at han måtte ha pacemaker. Det bør også nevnes at Navs lange saksbehandlingstid var en medvirkende årsak til at han hadde havnet bakpå med betalingene.

Da jeg først så brevet tenkte jeg som mange andre at det neppe kunne være ekte. «Så ille kan man vel ikke behandle noen som trenger hjelp», tenkte jeg. Jeg burde ha visst bedre. Det er nemlig en ting som dessverre er sant om velferdsstaten vår:

Jo mer hjelp du egentlig trenger, desto vanskeligere er hjelpen å få.

Jeg burde ha visst bedre, for jeg har sett det på nært holdt selv.

I tre perioder av livet har jeg hatt behov for kontakt med Nav. To av disse har vært bortimot uproblematisk. Den tredje langt verre.

Da jeg fikk jobb som nyutdannet jurist ville arbeidsgiveren min naturlig nok ikke at jeg skulle starte midt i sommerferien. Dermed trengte jeg dagpenger i noen uker. Jeg dro ned til Nav-kontoret med arbeidskontrakten min i hånda og alt gikk selvsagt fint. Jeg bidro til og med positivt til statistikken deres. Jeg kom tross alt til å gå fra dagpenger til full jobb på bare noen uker.

Da jeg fikk et prematurt barn i fjor sommer var Nav også veldig gode å ha. Både pleiepenger og vanlige foreldrepenger ble utbetalt, men langt viktigere var det at alle feilene jeg gjorde søknadsprosessene ble vennlig korrigert. Jeg fikk råd, veiledning og hjelp.

Den tredje gangen jeg var i kontakt med Nav var opplevelsen en helt annen. Da var jeg nemlig ikke der på vegne av meg selv, men for et familiemedlem som virkelig trengte hjelp. Hun hadde brukt opp årene sine med arbeidsavklaringspenger. Hun var for syk til å jobbe fulltid, men for frisk og ung til å bli uføretrygdet. Hun hadde også hatt postkasseskrekk i lengre tid. Regninger, inkassovarsler og andre viktige brev hadde samlet seg opp.

Ryddejobben virket uoverkommelig. Da hjalp det ikke at hun ble kasteball mellom Nav-avdelinger. Noen kunne fortelle henne at hun ikke hadde krav på mer AAP. Noen andre kunne fortelle at hun ikke hadde krav på uføretrygd. Vi visste at hun hadde krav på noe, men hva var det ikke så lett å bli klok på.

I løpet av de mange timene jeg brukte på den saken la jeg også merke til at hun og jeg ikke ble behandlet likt av saksbehandlerne på Nav. De gangene hun tok mot til seg og ringte selv, kunne hun fort bli avfeid, mens jeg ofte fikk mer konstruktive svar de gangene jeg ringte med fullmakt.

Det burde selvsagt ha vært motsatt. De som trenger mest hjelp bør få slippe å måtte jobbe hardest for å få den hjelpen. Det er slitsomt å være fattig. Det er slitsomt å være syk. Det er vanskelig, tungt og ofte nedverdigende å måtte be om hjelp.

Historien fra Østfold og historien til mitt familiemedlem kan ikke behandles som uheldige enkelttilfeller. I kjølvannet av publisiteten «grill-brevet» fikk er det mange som har delt sine egne Nav-historier i sosiale medier. Det er i stor grad historier om sårbare mennesker som møter et tungrodd system som stadig uttrykker mistro til dem.

Er du virkelig så syk som du sier? Har du egentlig prøvd å skaffe deg jobb? Er du sikker på at datteren din fortsatt har Downs syndrom?

Ansvaret kan heller ikke plasseres hos den enkelte saksbehandler. Når historiene blir mange nok, er det snakk om systemsvikt. Det er tydelig at Nav trenger en kulturendring.

Det går heller ikke å unnskylde seg med frykt for trygdesnylting. Det er selvsagt viktig å avdekke og påtale misbruk av velferdsordningene våre, men primæroppgaven til velferdsstaten er ikke å sørge for at ingen snylter på den. Det er å gi folk den hjelpa de trenger. Hvis det ikke går an å gjøre begge deler, er det bedre at noen snyltere går fri enn at folk som trenger hjelp skal møtes med mistenkeliggjøring og ydmykelse.

Navs jobb er å hjelpe. Det er en jobb de vil gjøre langt bedre hvis de begynner å bry seg like mye om at alle får det de har krav på som de bryr seg om at ingen skal få noe de ikke har krav på.