Kommentar

Nei, Sylvi. Du trenger ikke en hund

Det er snart 17. mai, og jeg skulle ønske at de som snakker mest om norske verdier ikke skremmer meg.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Bente Rognan Gravklev

Oslo-redaktør i Dagsavisen

«De kan kalle seg grønn. De kan kalle seg rød. Men til syvende og sist er det formynderske sosialister som vil bestemme hver eneste detalj i ditt liv.»

Snakk om noia. Formynderske sosialister som vil kontrollere oss. Dæven. Det kunne vært en film. Men det er ikke det. Det er retorikk fra norsk politikk. Fra en partileder på Stortinget.

Med disse ordene startet Sylvi Listhaug sin karriere som partileder i Fremskrittspartiet. Hun snakket om verdikamp. Om et Frp som nok en gang må sette foten ned. Men Sylvi snakker som om hun ikke bare skal sette foten ned. Det skal trampes. Hun egler til kamp med ord som ikke inspirerer til saklige leserinnlegg eller kronikker, men til frykt og aggresjon. Hun snakker om at sosialistene driver en kamp ved å påstå at Norge er et rasistisk samfunn. Dette skal hun og Frp kjempe imot.

Vi har hørt mye fra Sylvi Listhaug. Såpass mye at lite overrasker. Det er slik hun har fått en sterk følgerskare. Ved å kalle en spade for en spade.

Men helgas tale skremte meg, for ordene er hardere enn noensinne. Og kombinasjonen av et hardt angrep på Miljøpartiet De Grønne, klimasaken, sosialister og harseleringen med rasismedebatten, er farlig. Det er en grunn til at Lan Marie Berg er en av politikerne som mottar mest hat i Norge. Dette hatet spiller Listhaug på. Budskapet er skreddersydd for dem som har så mye sinne inni seg at en kjøttfri dag eller en bilfri sone fører til farlig aggresjon. Denne rettes i stor grad mot en ung kvinnelig politiker, som representerer alt deres fiendebilde inneholder.

«Det som tydeligst skiller Listhaug fra Jensen, er at følgerne hennes er sintere. Og de blir bare sintere og sintere».

Det sier Ingvild Endestad, partner i Analyse & tall, et selskap som har analysert politikernes Facebook-profiler for Aftenposten. De har sett på hva slags type likes Siv Jensen og Sylvi Listhaug får på Facebook. Begge får flest av den vanlige tommelen. Men der Siv Jensen får en god del positive emotikons, som hjerter, får Sylvi Listhaug sinnafjes. Og det er flere av dem enn før. Hos Siv Jensen er 70 prosent av emotikons-reaksjonene kjærlighet og hjerte. Hos Listhaug er 50 prosent sinnafjes. For fire år siden hadde hun flest hjerter.

Det er ikke så rart. For et mer aggressivt budskap fører til mer aggressiv respons. Det er ikke bare Sylvis følgere som er sintere. Hun framstår også som mer sint. Og jeg har vanskelig for å tro at hun ikke vet hva hun gjør.

«Kanskje jeg må skaffe meg en hund,» ler Sylvi Listhaug når Aftenposten konfronterer henne med funnene. Det blir for dumt. Det er ikke mangelen på bilder av Sylvi med hund som gjør at følgerne hennes raser på Facebook. Det vet nok hun også. Hun trykker på knapper som hun vet skaper sinne. Hun maler fiendebilder slik vi kjenner fra retorikken i USA. Dette er den typen retorikk som kan gi grobunn for at vanlige folk blir overbevist om at staten er fienden, og i aller verste og groteske fall at topp-politikere er medlemmer av både pedofile og satanistiske nettverk.

Sylvi er ikke der. Dit kommer hun heller ikke. Men kommunikasjonsformen legger grunnlag for at flere kan oppfatte verden som svart-hvitt og at politikk handler om en kamp mellom godt og vondt, fritt og ufritt, vanlige folk og «sosialistene». Det er ikke å sette ting på spissen. Det er rett og slett usant.

Hun snakker rett til hjertene hos folk som er redde eller sinte på myndighetene, og til folk som av ulike grunner er urolige, og som vil verne om det trygge norske.

Hun snakker til folk som er redde for å miste det de har, som er langt mer enn fredagstacoen. Hun hamrer inn forestillingen om at hun og Frp skal være garantisten for et fritt norsk samfunn, mens fienden, sosialistene, står for det motsatte.

Listhaugs ord i helga ga meg en vond følelse i magen. Jeg blir faktisk redd. Hvor lett blir det å være sosialist i et sånt klima? Eller klimaaktivist? Eller litt brunere i huden enn Sylvi? Ordvalget og retningsvalget hennes dytter samfunnet langt unna det Norge jeg ønsker at barnet mitt skal vokse opp i. Jeg vil ikke at rapporter om rasisme skal framstilles som et angrep på Norge.

Det siste vi trenger i et koronautmattet samfunn med skyhøy arbeidsledighet, økende psykiske helseproblemer og framtidsfrykt er at det pekes ut fiender. Listhaug gir innvandrere i Oslo skylden for at smitten holdes oppe. Dette blir dessverre en sannhet for dem som savner syndebukker. For dette budskapet har blitt gjentatt fra Frp-hold i månedsvis, og med et Facebook der koronafornektelsen vedlikeholdes av fake news, og sinnet mot tiltakene øker, er dette giftig.

Sylvi Listhaug har sikkert forventet denne kommentaren og flere. Og hun har på en måte sikra seg mot det, så følgerne er forberedt. Les denne setningen, for eksempel: «Mens aktivister, politikere og medier har kastet seg på en bevegelse som forsøker å stemple Norge som et rasistisk samfunn, og hvor enhver ubehagelig diskusjon skal møtes med påstanden om at man nører opp under hat, er det dessverre nok en gang Fremskrittspartiet som er nødt til å sette foten ned for angrepene på våre verdier». Enhver ubehagelig diskusjon møtes med påstanden om at man nører opp under hat, sier Listhaug. Mens hun nører opp under hat. Men vi kan jo ikke angripe det, for da har hun jo rett, eller?

Om Sylvi vil skaffe seg en hund og legge ut bilder av den på Facebook, er det selvsagt hyggelig. Kanskje får hun noen flere hjerte-reaksjoner fra følgerne sine. Men det er ingenting som tyder på at hun egentlig ønsker å bidra til mindre sinne. For da hadde det holdt å forholde seg til virkeligheten når hun vil nå ut til folk. Men Sylvi vil ha spredning, og dessverre er sinnet så altfor lett å spre. I en valgkamp der Frp sliter med oppslutning vil vi trolig få mye mer av Sylvis aggresjonsretorikk. Jeg gruer meg.