Portrett

Sissel Gran: Begjærets budbringer

Hele Norges kjærlighetsnestor kaller tidenes romanse mellom Leonard Cohen og norske Marianne for et livsødeleggende hekt. Men slapp av, hun har ikke mistet troen på kjærligheten.

– Ja, jeg kan bli med, men hva skal vi egentlig der nede å gjøre?

Sissel Gran står steilt i døråpningen til det svartbeisede treetasjes huset like ovenfor Østensjøvannet. Her inne er det intet mindre enn fem soverom og to kontorer, så de går ikke akkurat oppå hverandre, hun og ektemannen Ola, selv om dét også hadde gått helt fint. Den pensjonerte kirurgen har nå sitt daglige virke som Sissels nervedoktor. Hun blir rolig bare av å se på han.

Men nå er ikke ektemannen å se, og Sissel selv skjønner ikke poenget med fotografering nede ved Østensjø gård «selv om det er vakkert der», for Ola har allerede ordnet klart et brett med te og kaffe til oss, så kan vi ikke bare ta noen raske knips i hagen?

Kun et par minutter tidligere har Sissel Gran strålende tatt imot meg og takket for sist. Riktignok har vi aldri møttes, men når du har omgåttes kranglende klienter og krevende journalister på ukentlig basis i en mannsalder og mere til, er det forståelig at det er lett å gå i surr. Kalenderen er smekkfull, på tross av at dama fyller sytti senere i år. Klokka knapt er elleve på formiddagen og hun har allerede vært en tur innom Marienlyst og deltatt i radioprogrammet «Ekko». Der snakket hun om den nye boka si med biolog Dag Hessen. Forfatter Lone Frank hadde vært med fra Danmark. Det hadde vært en flott og interessant opplevelse.

Nå er Sissel Gran klar for formiddagens andre intervju. Selv om man skimte et drag av noe som kan minne om lett oppgitthet gjennom brilleglassene.

Motvillig trekker hun på seg den brune vindjakka hun har gått med i hele vinter. Forteller at da VG nylig intervjuet henne fikk hun spesialbestilt en tidligere sportsfotograf hun kjenner. Seansen var unnagjort på herlige fem knappe minutter. I hagen.

Vi strener nedover.

Sissel Gran vil nemlig helst bare komme til saken.

Steinansiktene i sofaen

Saken, det er psykologens, forfatterens, foredragsholderens og parterapeutens livslange engasjement for kjærligheten. Helt siden hun var jentunge har hun vært opptatt av kjærlighetens mysterier. Hun leste alt hun kom over av temaet på biblioteket. Hvorfor holder folk sammen? Finnes det bra kjærlighet, finnes det glede i parforhold? Hun så ikke så mye av den hjemme.

I et halvt århundre har Sissel Gran sittet fremoverbøyd i lyttepositur. Først på en klinikk for rusbehandling, senere på Ullevål sykehus. Hun var også innom familievernet før hun endte opp med privatpraksis. Og da hun og mannen hentet datteren Sara Lu på 16 måneder i 1998, flyttet Sissel etter hvert hele praksisen hjem.

Her på Ulsrud, rett utenfor bykjernen øst i Oslo, på kontoret med den grå sofaen oppe i tredje etasje, har hun sett og hørt alt.

Gang på gang på gang.

For hvis du kjenner deg igjen i bøkene hennes, i foredragene, eller i spaltene hun skriver, så er det ikke fordi hun utleverer klientene sine. Det er fordi de trøblete relasjonene, grunnscenen som alle par havner i, redselen for å bli forlatt, all tausheten og unnvikenheten, all gråten og sinne og den klamrende desperasjonen. Steinansiktene. Den er ofte veldig lik.

– I mitt forrige liv jobbet jeg med rusavhengige. Det er et vanskelig felt. Jeg ble mett og ønsket å jobbe med noe lettere, forteller Sissel.

– Så da valgte jeg å jobbe med par. Hahaha!

Hun ler. Så legger hun ansiktet tilbake i profesjonelle folder.

– Det har vært veldig spennende å jobbe med par.

Hør Sissel Gran i podkasten Ses der: Sissel Gran om utroskap: – Mange får tilbake et sexliv som var steindødt

Sissel Gran.

Elven mor

Vi har slått oss ned på hver vår kortside av et koronavennlig langbord inne i drivhuset. Her er det vårlig nakent, men snart skal det fylles med timian, tomatplanter, ringblomster, erteblomster … Sissel ramser opp alt hun har sådd. Hun trenger å koble av med ukompliserte ting. Tidligere, da den yngste datteren fremdeles bodde hjemme, hadde de høner i hagen. Og papegøyer innendørs. Dét ble for mye lyd. Fuglekvitter derimot, Sissel har faktisk gått på fuglesangkurs. Men vi dropper smalltalken.

Jeg tenkte vi kunne starte med alle psykologers favorittema, barndommen?

– Ja, alle har en barndom, som jeg pleier å si.

Og mor, ikke minst?

– Mor er et stort terapeutisk tema. Det renner en elv gjennom alle terapeuters kontor, og den elven heter mor. Noen ganger tror jeg vi glemmer å se på mor som et menneske … Jeg håper virkelig du har tenkt å ta opp dette intervjuet? Jeg har måttet skrive om mange intervjuer i min tid.

Så la oss bare ha det klart først som sist. Sissel Gran byr kun på sitt avklarte selv.

– Livets utfordringer kommer ikke i avisa. Som terapeut må jeg holde litt tilbake, ikke brette meg ut. Det blir brysomt for dem jeg skal hjelpe om de må lese om dette mennesket i tide og utide.

Fandens ekteskap

Derfor blir det noen repriser. Alle som er interessert vet hvordan hun møtte mannen sin. Og hun har fortalt den samme historien om barndommen tidligere.

Om 50-tallets Hønefoss, en oppvekst med masse barn og masse frihet, der fedrene snekret sandkasser og mødrene serverte kaffe og vafler ute på plenen. Det var noen bra år der. Men også en barndom der hun og den fem år yngre søsteren listet seg rundt på tærne. Der det var mye dårlig stemning hjemme, mye taushet. Der du ikke skulle tro at du var noe, der obsternasighet ble møtt med ørefiker, og der bitterheten satt i veggene.

– Moren min ville jobbe, hun vansmektes som husmor. Men far var en tradisjonell mann. Hun fikk ikke lov.

Mor, far, lillesøster Siri og storesøster Sissel fanget av en gatefotograf i 1963.

Da Sissel var elleve flyttet familien til Oslo på grunn av farens jobb, han var teknisk tegner, og siden har hun blitt i hovedstaden. Ekteskapet til foreldrene har hun analysert ferdig for lenge siden.

– De første årene bodde de i Porsgrunn, hos min farmor. De skulle spare penger, så mor ble overlatt til seg selv der, underlagt svigermors regime, mens far jobbet. Det ble en lidelse for mor, og hun opplevde nok at far ikke passet på henne. Da de endelig fikk til en graviditet etter fire år, slo svigermor i bordet og sa «langt ifra!»

Hvorfor, de var jo gift?

– Hun var nok sjalu på moren min, hun hadde bodd alene med sønnen sin hele veien. Og så hadde de begått sånne usømmelige handlinger under hennes tak. At far ikke sto opp for moren min den gang ble et parforholdstraume, som mor alltid bar med seg. Hun var veldig bitter.

Men de holdt sammen?

– Ja, de var et gammeldags par, de hadde sterke familieverdier. Man holder sammen. Og det var en kjærlighet der, det må man ikke undervurdere. Mye kjærlighet er smertefull, men likevel ekstrem slitesterk. Ideen om at det bare er de gode forholdene som varer, den er helt feil.

Eller som faren sa til Sissel en gang: «Har du tatt fanden på ryggen så får du bære han fram».

– Fanden, det var jo ekteskapet, det da. Og mor.

Sissel blir stille noen sekunder.

– Huff, ja.

Sissel Gran

Som Skinners rotter

Par som sliter. De som er blitt forlatt. Men også utbryterne. Folk som sliter med valgene de har tatt i livet. Alle har de funnet veien opp trappa til terapeutens hjemmekontor. Omgitt av enorme bokstabler på alle kanter sitter de i uke etter uke. Noen i år. Det tar tid å få folk ut av rundløypa de sitter fast i.

– Og så har jeg jobbet mye med unge kvinner som sitter fast i hekt.

Hekt?

– Å hige etter den ene som de faktisk aldri kommer til å få.

Før ville man kanskje kalt det en usunn relasjon, men da Sissel observerte hva som skjedde med venninnen Nora i løpet av et fem måneder langt forhold med «Frank», etablerte hun et helt nytt begrep. Sammen skrev de boka «Hekta på et håp om kjærlighet», der Nora forteller sin historie, og Sissel står for analysen.

– Hekt er en voldsom emosjonell forvirringstilstand, der du aldri vet om du er inne eller ute. Der den du er hekta på tar deg inn og ut av fryseboksen etter eget forgodtbefinnende. Innimellom er det bra, da lysner det, og du tenker, nå er det oss. Men når du kommer din forbeholdne partner i møte med åpne armer, rygger han og trekker seg unna. Det ligger i hekterens natur. Sånn driver mange.

Leonard Cohen for eksempel. I boka «Men størst av alt er begjæret» skriver Sissel om det kjente forholdet mellom den canadiske sangeren og norske Marianne Ihlen. De fleste kjenner det som en romantisk kjærlighetshistorie, senest dokumentert i filmen ««Marianne & Leonard. Words of Love».

– Et livsødeleggende hekt, konstaterer Sissel tørt.

I boka forteller hun om hvordan Cohen sørger for å holde Ihlen på kroken gjennom hele hennes liv, hvordan han fortsetter å sende henne sine små kjærlighetsbeskjeder selv om de ikke lenger er et par mens han menger seg med groupies (…)

– Og til og med i det hun skal dø, når hun ligger på dødsleiet, så kommer det en siste hilsen. «Jeg kommer snart etter. Din for alltid. Leonard».

Jeg har aldri sett sånn på det?

– Det er veldig slemt å si det, det presenteres jo så romantisk. Men det var langt ifra så sjarmerende. Hun slet jo med dette bestandig.

Hvem havner i sånne hekt?

– Min teori er at hvis du har opplevd stor grad av uforutsigbarhet i oppveksten din, så er du utsatt. Og dette handler ofte om jenters forhold til far. De har hatt fedre som kun har vært delvis tilgjengelige, sånn at de har fått installert en beredskapsapp der de blir hekta på uforutsigbare relasjoner. Det kan få deg til å tro at det er dette som er kjærlighet.

Sissel har sammenlignet dem med Skinners rotter i bur, et eksperiment kjent fra atferdspsykologien. Periodisk forsterkning, altså uforutsigbarhet, vil skape og opprettholde besettende avhengighetsatferd. Belønningssystemet der du aldri vet om du får en godbit eller ikke, gjør at du febrilsk fortsetter å trykke på spakene, i håp om å knekke koden.

– Den som er hekta driver med mye selvovertalelse og overtilpassing. Hvis jeg bare gjør sånn eller sånn så blir det bra. «Håpet er som en parasitt på menneskekroppen», skriver Lena Andersson i sin bok Rettsstridig forføyning. En genial roman om et romantisk hekt. Håpet trenger bare ørlite grann oksygen for å holde seg levende, et blikk, et tilfeldig ord fra den tilbedte er nok. Å få folk ut av hekt er ufattelig vanskelig.

År med tvil

Hun vet hva hun snakker om. Da Sissel var i tretti-åra kom en uvøren bad boy forbi og viste interesse. Hun var et lett bytte.

Vil du si litt om det forholdet?

– Ikke så mye helst.

Hvordan kom du deg ut?

– Det hadde vært mange negative knekkpunkter. Der jeg kjente «dette går ikke, dette går ikke, dette går ikke». Jeg fikk han til slutt med til en flink terapeut, og terapeuten sier noe som får meg til å se. Det var en oppvåkning. Du trenger et vitne. For du begynner å lure på om du er riktig klok. Selvfølelsen blir så dårlig, du tror ikke lenger på egne varsellamper. Den tvilen der kan få folk til å holde ut i årevis, i et forhold som er helt feil.

Det hadde gått år før hun endelig kom seg ut av det hektpregede ekteskapet.

– Det var da jeg hadde en kronisk følelse av mangeltilstand, at jeg lot meg fange inn i det der i utgangspunktet. Mangeltilstand, det kan få folk til å ta dårlige valg. Det er begjærets sanne mor altså.

Jeg tror jeg er 17-18 år. Og for ordens skyld: Jeg ble instruert til å se dyster ut.

Bill og begjær

«Den hersens begjær-boka». Det er det Sissel kaller den nye boka si. Skriveprosessen har vært tung. For det siste året har hun sittet på hjemmekontoret og skrevet om det ingen av oss har lyst til å tenke på. Utroskap. Kjøttets higen. Begjær på ville veier.

– Det har ikke vært hyggelig. For det er ikke en hyggelig bok. Og noen har jo irritert seg djevelsk over den.

Dagbladet skrev at du var en trangsynt svovelpredikant?

– Ja, anmelderne hadde vel sparket meg i balla hvis jeg hadde hatt det. Men det er jo rart om folk tenker at en terapeut bare skal skrive om glede og vellyst, det er jo ikke det vi jobber med i terapirommet.

Men hvis partneren din er utro er det vel bare å kaste han ut?

– Ja, noen ganger blir det brudd. Rett ut. Andre fortsetter å leve sammen, men der utroskapen aldri blir reparert. Der vedkommende alltid må sone. Og så er det noen igjen, som får en real oppvåkning. Ja, det er gråt og tenners gnissel, et slit, men de får det på plass. De renser og vasker det ut, og kan få et nytt og annet forhold etterpå. Men vi anbefaler ikke utroskap.

Men hvis kvinner tar den utro mannen sin tilbake, da blir vi andre forbanna?

– Ja, den fikk Hillary Clinton. Da hun ikke kastet ut Bill Clinton så var det et svik mot alle kvinner i hele verden. Hun ble utsatt for så mye hat. Monica Lewinsky var jo et metoo-offer, men det snakket man ikke om den gangen. Og hun fikk også høre det, hun ble kalt en familieknuser, slangen i paradiset. Alle får kasta møkk på seg i en utroskapshistorie. Både den bedratte, den utro og inntrengeren. Så det lønner seg ikke for noen.

Men du, utroskap, det er noe andre driver med, det skjer ikke meg, ikke oss, ikke i mitt parforhold?

– Og så gjør det det. Og så får folk sjokk. Men dette vil vi ikke lese om. Dette vil vi ikke snakke om. Til nød kan vi lese om det i en skjønnlitterær bok. Men ikke i en bok fra Sissel Gran. Nei, hun skal skrive oppbyggelige bøker om kjærlighet og hvordan holde på parforholdet. Og nå gjorde jeg ikke det. Så ekkelt. For en slem bok!

Sissel Gran.

Nervedoktoren

Mens Sissel har skrevet seg ned i menneskets mørke, med vold, raseri, hevn, hekt, sjalusi og utroskap, har Ola har hatt jobben med å holde henne oppe.

To ganger om dagen har han ringt i kubjella. «Kom og spis, gå opp og skriv». Han er 73 år, og jobbet fremdeles delvis som kirurg før koronaen kom. Nå trives han så godt hjemme at han har slutta helt.

– Han er alt for meg. Coach, sherpa, manager og nervedoktor.

Hva sier han?

– «Dette kommer til å gå helt fint».

De har vært sammen siden de møttes på en vernissasje på Kunstnernes Hus på 90-tallet. 9. januar 1993 for å være nøyaktig, de nærmer seg tretti år sammen. Sissel var singel, Ola likeså.

– «Der borte sitter Ola», sa venninnen min. «Han er helt normal, og kanskje ledig på markedet en ukes tid til».

Hva gjorde du da?

– Jeg skyndte meg bort og sa hei. Ola roer nervesystemet mitt. Det er en gave å få i et forhold. Og så liker han å være sammen med meg. Og jeg liker å være sammen med han. Det er det man trenger, vet du, en anbefaling!

Ola og Sissel på tur til Blaafarveværket i 2017.
Familien Gran Reiertsen fotografert med selvutløser i 2010. I dag er Sara Lu 23 år og Åse 42. Ola hadde Åse fra før da han og Sissel møttes. 
– ​Men det skiller jeg ikke på, jeg har to døtre

Sissel begynner å bli rastløs. Hun har et foredrag hun vil inn og skrive på. Det er om aldringsgaloppen, hun har gjort seg noen flere tanker og refleksjoner det siste året. Hun var ute på «gamlisturné» med den forrige boka si, «Inni er vi alltid unge», da pandemien sendte alle hjem i mars i fjor. Sissel hater begrepet eldrebølgen. Hun synes det er både nedvurderende og diskriminerende å se på de eldre som en tsunami som skal rasere velferdsstaten. Boka fikk hun ideen til etter at hun så moren sin i vindusrefleksjonen på vei inn til Det Norske Teatret for noen år siden. En lang, tynn skikkelse. Men moren hadde vært død i flere år. Det var seg selv hun så.

– Vi bærer alle på et yngre selv. Det starter tidlig, gjerne i 30-årsalderen.

Du fyller sytti etter sommeren. Hva tenker du om det?

– Ikke annet enn at det er merkelig.

Men det er én ting hun har lovet seg før hun fyller sytti. Hun tar ikke lenger imot nye par på kontoret.

– Det er gjerne et behandlingsopplegg på ett til to år. Det tar tid å få folk ut av rundløypa. Og nå som jeg nærmer meg sytti er det ikke sikkert at jeg kan by på et langt løp, at jeg kan følge dem hele veien.

Sissel Gran

Terapeutens tredje ekteskap

Sissel reiser seg opp, skriveøkta venter. Hun og Ola skal sikkert også ta sin daglige raske tur rundt Østensjøvannet. Nå advarer hun meg om at hvis det blir for mye personlig i intervjuet, så luker hun det vekk. Og hun vil også helst slippe å se ut som et skrømt på bildene. Eller et nattdyr.

Men helt til slutt. Hun fikk det til i sitt tredje ekteskap. Hvordan?

– Mennesket forandrer seg. For meg hjalp det å lese mange bøker. Det hjalp å være terapeut, å lære noe av andres liv. Virkelig. Det hjalp også å slutte å være mitt eget omdreiningspunkt, og tenke litt mindre på meg selv.

Mer på partneren?

– Mer på andre og på verden. Mange mennesker holder på med en mangeltilstandsdyrking gjennom hele livet. Hvis du hele tiden føler at du mangler noe, at du skulle hatt noe bedre, at du vil et annet sted, da kan du bli et veldig flyktig og utålmodig og selvopptatt menneske. Det er faktisk noe av det viktigste du kan skrive.

Og akkurat den mangeltilstandsdyrkingen, det mener Sissel Gran bestemt at folk må slutte med. Alltid å ønske seg en annen kjæreste. Alltid å lengte etter et annet liv.

– I hvert fall driver ikke jeg med det. Og så hjelper det selvsagt å ha et helt normalt og godartet menneske der ved sin side.


Fem favoritter

Musikk: Joni Mitchells samlede kolleksjon.

Film: Blade Runner og Cinema Paradiso.

Bok: Umulig oppgave. Ok, Karl Ove Knausgårds Min kamp. Alle seks bind.

Mat: Alt Ola lager.

Sted: Hagen hjemme og soppskogen i Østmarka.

---

Sissel Gran

  • Født 12. august 1951 i Porsgrunn.
  • Vokste opp i Hønefoss, flyttet til Oslo som elleveåring.
  • Bor nå på Ulsrud på Oslos østkant med ektemannen Ola Reiertsen. To voksne døtre, Åse (42) og Sara Lu (23).
  • Psykolog, terapeut, forfatter, skribent og foredragsholder.
  • Har jobbet med rusbehandling, psykiatri og ledelse før hun startet opp privatpraksis med par- og individualterapi.
  • Gitt ut flere bøker om kjærlighet. «HEKTA på et håp om kjærlighet» skrev hun sammen med venninnen Nora Skaug.
  • Nå aktuell med boka «Men størst av alt er begjæret: kjøttets higen i liv og litteratur».

---

Mer fra: Portrett