Debatt

Kjetil Rolness, du tar feil

Vi kan velge å gå foran som et raust og liberalt samfunn, og vise at vi tar vår del av ansvaret også her hjemme.

Etter å ha vært frivillig på ulike asylmottak de siste 12 årene, kan jeg bekrefte at det nytter og utgjør en enorm forskjell for de få det gjelder, skriver Anders Sørlien. FOTO: MARIA CARLA GUIGLIANO/NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen, skriver Kjetil Rolness i Aftenposten. Vel, ikke er jeg sosialdemokrat og ikke synes jeg vi bør begrense en innvandring som ikke har vært så lav siden 90-tallet.

36.900 ikke-nordiske statsborgere innvandret i 2018, noe som er det laveste siden 2006. Arbeid var den viktigste grunnen med 15.000 personer, fulgt av 12.700 som innvandret av familiære årsaker (hvor 2500 fikk opphold pga familietilknytning til en flyktning). 4700 flyktninger fikk opphold av beskyttelsesbehov og 4200 fikk opphold på grunn av utdanning.

Det virker ofte som det skal være et premiss at Norge skal tjene på asylinnvandring og på å ta imot flyktninger. Men nå er det ikke slik at det er av samfunnsøkonomiske hensyn at Norge velger å ta imot en liten andel av verdens forfulgte. Flyktninger får ikke først og fremst opphold for å bidra til norsk økonomi, og sånn skal det heller ikke være – der er det en forskjell på arbeidsinnvandring og asylinnvandring.

Når det er sagt, ligger det likevel store muligheter for Norge hos de menneskene som kommer, og her kan vi gjøre det langt bedre enn i dag. I de dårligste kommunene går bare en tredjedel ut i jobb eller utdanning etter det toårige introduksjonsprogrammet, mens i de beste kommunene kommer nesten alle seg ut i skole eller arbeidsliv. Kommer du som flyktning til Grünerløkka er sjansen for jobb eller utdanning etter tre år 73 prosent. Kommer du til bydel Alna er sjansen bare 27 prosent. Her har kommuner og bydeler mye å lære av hverandre.

Ting tyder imidlertid på at det går noe bedre. Kanskje skyldes det at det kommer så få eller kanskje er det Regjeringens økte innsats og deres «integreringsdugnad» som begynner å bære frukter. IMDi venter at rundt 10.000 personer fullfører introduksjonsprogrammet i år, og Nav sier at de er godt forberedt og NHO sier at arbeidslivet er klare for å ta i et tak.

Vi ser at antallet innvandrere helt uten arbeid eller på Nav-tiltak går ned. Vi må tilbake til 2012 for å ha så få utlendinger registrert som helt arbeidsledige eller på Nav-tiltak. Videre øker andelen som kommer i arbeid kraftig for innvandrere fra Syria, Sudan, Eritrea og Somalia.

Positivt å merke er det også at barna ser ut til å gjøre det langt bedre. En SSB-rapport viser at norskfødte barn av innvandrerforeldre er den gruppen der flest går rett fra videregående til høyere utdanning, der flest tar høyere utdanning og der flest tar lengst høyere utdanning. Studier viser at det går mye bedre med neste generasjon både når det gjelder yrkesdeltakelse og utdanning, men også når det gjelder kultur- og verdisyn. Ting kan dermed tyde på at integreringen fungerer og at forskjellene minker over tid, selv om det også er flere utfordringer.

Forskere har nylig analysert 220 000 danske, norske og svenske flyktninger for å se hvordan landene lykkes med integrering. De har fulgt de tre landenes flyktninger over åtte år. Den viser at det over tid er Norge som gjør det best, både for flyktningmenn og -kvinner. Norge har også minst kjønnsforskjeller. Norge og Sverige investerer mer i utdanning, og det ser ut til å ha en effekt i sysselsetting over tid. Se til Danmark, skriver Kjetil Rolness. Vel, kanskje vi ikke trenger å se så langt, men heller gjøre mer av det vi allerede gjør i dag.

Vi kan velge å lukke oss inne her i nord og si at vi ikke kan ta imot en bitteliten andel av verdens forfulgte. Fordi vi ikke har råd. Eller vi kan velge å gå foran som et raust og liberalt samfunn, vise at vi er en del av verdenssamfunnet og at vi tar vår del av ansvaret også her hjemme.

Enkelte mener det er fornuftig også økonomisk å gjøre det, som feks tidligere utenriksministere i USA og Storbritannia, som skriver at flyktninger i USA blir netto bidragsytere økonomisk etter åtte år, og at den europeiske kommisjon estimerer at for hver euro brukt på flyktninger, genereres to euro innen fem år.

Vår integreringsminister er inne på det samme, som skriver at det lønner seg samfunnsøkonomisk å investere i utdanning for flyktninger, fordi det fører til at flere kommer ut i jobb. For eksempel vil fem år med opplæring på grunnskole- og videregående nivå, gi fire ganger større avkastning enn det investeringen koster. Én krone investert, og Norge får fire kroner igjen.

Svaret er derfor ikke å begrense en allerede svært begrenset innvandring, men å gjøre ting enda smartere. Investere mer i utdanning. Ta mer vare på våre nye naboer, snakke om dem på en mer positiv måte og slutte å spre myter som ikke stemmer, men som kun bidrar til å bygge opp under fordommer. For eksempel om at vi må holde flest mulig mennesker på flukt bort fra Norge, fordi det i hovedsak dreier seg om unge menn uten beskyttelsesbehov. Dette er feil. De siste tre årene har nærmere 60% av asylsøkerne vært kvinner og barn og rundt 70 prosent har fått opphold fordi de har behov for beskyttelse.

Norge klarer ikke å hjelpe eller ta imot alle – det sier seg selv. Men etter å ha vært frivillig på ulike asylmottak de siste 12 årene, kan jeg bekrefte at det nytter og utgjør en enorm forskjell for de få det gjelder. Det store flertallet jeg møter ønsker å bidra, jobbe og lære seg norsk. De er varme og rause mennesker. Og de er først og fremst takknemlige for å ha kommet til et land med fred, frihet og muligheter.

For meg blir det veldig spesielt at Norge, verdens lykkeligste og rikeste land, som nesten ikke har tatt imot noen asylsøkere de siste årene, ikke har plass eller råd.

Mitt ønske er at vi åpent kan diskutere både utfordringer og muligheter ved innvandring, men at vi samtidig bidrar til tillit og brobygging, der de som kommer blir tatt vare på og får lov til å bidra. At vi sammen skaper et samfunn som inkluderer og der det er plass for alle uavhengig av bakgrunn, utseende og hvordan man ønsker å leve livene sine. Der vi stiller krav og har visse forventninger, men der vi også viser toleranse og aksept for annerledeshet. Da tror jeg vi går en god fremtid i møte.

Powered by Labrador CMS