---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Kan akkompagneres av Anne Preus’ «Når himmelen faller ned»
---
Hver jul siden jeg flytta hjemmefra etter videregående, har jeg kommet hjem til jul. Det samme har mine søsken. Hjem til huset vi vokste opp i, der mamma, pappa og kattene hvert bidige år har ønska oss velkommen. Når vi kommer dit, blir vi som barn igjen. Vi har alle veldig spesifikke forventninger til hva jula skal være, på godt og vondt. Vi er for eksempel alle enige om hva som skal i toppen av grana, men når dessertskålene med fruktmotiv kommer frem, blir det innbitt krangel om hvem som skal ha druene og hvem som skal ha pærene. Den som gir seg er en dritt, og så videre.
Jula vår er full av faste tradisjoner.
På lille julaften skal vi sitere hovmesteren ord for ord. Fatter’n skal si: «vet dere, han rakk aldri å oppleve hva slags suksess det ble, for han døde bare noen år etterpå». Og vi skal sende hverandre lure blikk og si: «ååå, det visste vi ikke!». Så skal mora vår stå på en stol for å bli høy nok til å ta bilde av barna sine foran det nypyntede treet.
Etter leggetid skal moder’n forsøksvis snike seg rundt på det knirkete gulvet og henge opp julestrømpene våre. Det har ikke noe å si om vi blir 27, 30 eller 35 år. Morgenen etter skal vi alle sitte og gomle sjokolade til frokost, mens Askepott sjonglerer nøtter på TV, og moder’n sjonglerer julemiddagen på kjøkkenet.
Fatter’n skal bli overraska over at han må bytte fra flanellsskjorte til penskjorte. «Kan det være nødvendig, liksom». «Det kan det, liksom», skal mor svare. Før hun sender ham til butikken for å kjøpe kremfløta som har unnsluppet handlekurven for tjuende år på rad.
Les også: En ode til mine Facebook-mødre
Mamma skal være veldig nervøs helt frem til hun har fått bekrefta at karamellpuddingen er fløyelsmyk og ikke kornete. Først da skal julestresset renne av skuldrene hennes. Det skal være for få poteter, og det skal være for mye (eventuelt akkurat passe, ifølge min far) meierismør i kålrabistappa.
Så skal vi endelig få servert julekakene mamma har nekta oss å spise av gjennom desember. Vi er da alle så stinne av pinnekjøtt, smørtung kålrabistappe, og pudding type karamell og Dronning Maud, at ingen orker å ta mer enn et par stykker.
Og sånn har det vært, hvert eneste år, så lenge jeg kan huske. Men i år blir det annerledes. På ett år har både mor og far gått bort. Kattene har blitt omplassert til et bedre hjem enn det trange Oslo-leiligheter kan være. Det store, fine barndomshjemmet står tomt.
Barndommens jul er over. Den pene, pyntede moren min, og den bromlete, gubbete faren min tar ikke mot oss i år. Men søsknene skal feire med hverandre. Og vi skal se på Tre nøtter til Askepott. Vi skal spise marsipan til frokost. Og det skal bli en jul likevel. Vi skal stå på egne juleben.
God jul!
Les også: Siste: Kvinne fra Østfold vinner NM i tjatring 30 år på rad (+)
Les også: Har du skaffet deg Trump-filter ennå?
