---
Dette er Dagsavisens Innfallsspalte. Inneholder mange, mange ord.
---
Pratekarriera mi starta litt tidligere enn det som er vanlig. Mora mi fortalte ofte om den gangen ei ung jente kom bort til vogna der ettårige meg lå, og spurte hva jeg het. Ho forventa kanskje svar fra mora mi, men det var jeg sjøl som svarte. Jenta løp gråtende vekk derfra, mens ho ropte på mora si. «Mamma, mamma! Babyen snakker!».
Siden har det bare strømmet ord ut av meg. På barneskolen kalte faren til ei klassevenninne meg for Tjatrik. Av voksne rundt meg fikk jeg ofte høre at jeg «gikk langt på en femmer», hva nå enn det betød. Jeg så i hvert fall aldri noe til de penga.
Skal jeg gjette, er jeg blant de ti prosentene nordmenn som skravler aller mest. Jeg har så mange ord som skal ut at jeg ikke alltid har tid til å finne dem fram før de forlater munnen min. Som regel begynner jeg bare på en setning, og håper på det beste.
Les også: Maja Lunde: – Tror folk vil kjenne igjen boka i filmen (+)
Fordi alle knappene på dashbordet i hjernens pratesenter blinker som klokka tolv på nyttårsaften, går det ofte i ball. Som barn forstod jeg ikke forskjell på ordene «ananas» og «majones». Og jeg forstod ikke hvorfor jeg fikk det ene når jeg ba om det andre. I førsteklasse skulle jeg briljere med kunnskapen jeg hadde ervervet meg gjennom å gå i kristen barnehage, og la ut i det vide og brede om engelen Libresse. Han het egentlig Gabriel, men samma det? De hadde jo begge vinger.
En gang sa jeg: «Nei takk, jeg er ikke så glad i påkjørte bondepiker» i et selskap. Og sånn går no dagan.
Med en til tider overaktiv hjerne, og hjerte fylt med mye, har man ikke tid til å være så nøye. Det står ord i kø, her er det mange som skal fram, og famling er en dødssynd. Det er også brudd på god køkutyme.
En skulle jo vært en litt mer mystisk fyr. En av få, men velvalgte, ord. Jeg har prøvd så mange ganger. Nå er det stopp! Nå skal jeg endre personlighet! Nå skal jeg vente på tur, være en som observerer, som kommer med kloke betraktninger når folk minst venter det. Jeg står opp og tenker «i dag er dagen! I dag skal det ikke skravles!». Men det klør i hele kroppen når ordene ikke får komme ut. Som i en trykkoker, går det bare en vei. Boblende opp og ut.
I en av Tove Janssons historier, jeg tror det er om Mummipappa, står det:
«Han bestemte seg for å være like taus og hemmelighetsfull som en Hattifnatt. Folk fikk respekt for en hvis man lot være å si noe. De trodde at man visste en hel masse og levde forferdelig spennende».
You and me both. For skravla går.
Les også: Har du skaffet deg Trump-filter ennå?
Les også: Nå sitt je åleine, sug på vassen snus. Feil side ta utsikta, i buss
