En ode til mine Facebook-mødre

---

Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Skrevet med lett penn og varmt tilbakeblikk.

---

Under mitt siste år i tenårene begynte jeg på lærerskolen på Hamar. Det var ut av det trygge, og inn i det ukjente.

Faren min sa ofte til meg at han aldri glemte den dagen han og mora mi satt meg av på parkeringsplassen utenfor studentboligen jeg skulle bo i, og følelsen han fikk da de kjørte av gårde med framtida mi i bakspeilet. Han følte det nok som at han kasta meg til ulvene.

Jeg derimot, delte overhodet ikke min fars bekymring. Whatever, liksom. Med en plastorkidé under den ene armen og en nyinnkjøpt stekepanne under den andre, var det ingenting dette ungdommelige overmotet legemliggjort ikke kunne få til.

Bevis: Jeg skulle bo alene. Jeg kunne stemme. Jeg kunne kjøpe min egen pils i butikken. I teorien kunne jeg faktisk også kjøre bil (men i praksis absolutt ikke). Jeg var klar. Bring. It. On.

Her kommer et ikke så veldig twistete plot twist: Jeg var ikke klar.

Ukentlig postet jeg derfor innlegg på Facebook som jeg nok tenkte fremstod som humor, men som sparka i gang morsinstinktet til en haug damer over 40 jeg hadde på vennelista. Det var naboer, tidligere lærere, venninners mødre, familiemedlemmer og min egen mor.

Les også: Sexolog: Slik påvirker porno hjernen og sexlivet

Alle barket de sammen for å hjelpe meg med spørsmål som:

Er det veldig viktig å sortere klærne etter farge før vask? Hva gjør man om oppskriften sier at gryta skal putre under et lokk, men dette ikke er å finne i studentens begrensede kjøkkenskap? Hva på litermålet er det egentlig som viser desiliter? Og, når det står «rør om nå og da», hvor ofte er det?

Etter hvert la jeg ut bilder av at jeg brukte to kokeplater samtidig, og fikk ros.

Jeg viste frem salt- og pepperbørser jeg endelig kjøpte inn etter et særs lite krydra halvår på hybel. Applaus!

Så fikk jeg en vinter for meg at jeg skulle begynne å strikke. Da gikk det rett og slett rundt for dem.

Når en gjeng damer med mer livserfaring enn deg selv forbarmer seg over deg, føles det som alle varme klemmer du noen gang har fått, på en gang. Den gangen lo vi av det. Ti år etter kan det få meg til å grine varme, takknemlige tårer.

«It takes a village to raise a child», sies det. Men hva da når man er en krøkkete symbiose av redsel og uovervinnelighet langt inn i 20-åra?

Å si: «Hei, jeg er ikke et ferdig menneske likevel. Hva i alle dager er dette livet, og hvordan gjør jeg dette her?» tror jeg er løsninga. For hemmeligheten alle som blir eldre kjenner til, er jo at alle føler det sånn.

Og jeg tror egentlig vi alle vil snakke om det, hvordan vi fortsatt kan snuble i blinde selv om vi samtidig diskuterer pensjonssparing i lunsjen, og hva høstprogrammet på statskanalen bør inneholde over middagen.

Om noen måneder fyller jeg 30. Ennå har jeg ikke funnet den magiske oppskriften som gjør meg i stand til å være i forkant av meg selv. Derfor erklærer jeg herved at jeg på ingen måte er for gammel for omsorg og gode råd. Keep it coming. Jeg er ikke klar.

Les også: Siste: Pendler får mental whiplash av offentlig pølsespising

Les også: Min robot forstår meg ikke