Hvor langt kan en forfatter gå?

Jeg leste Eivind Pedersens bok «I skyggen av Viggo» ved utgivelsen høsten 2022, men jeg måtte bruke tid for å sette ord på hva den boka satte i gang av ubehagelige prosesser i meg. Jeg kan ikke fatte at det er greit, eller nødvendig, å publisere så detaljert som han gjør i sin bok.

Dette er for meg «fråtsing i bedervet journalistmat» for å vri litt på en gammel, kjent kronikk. Da Pedersen var journalist i et redaktørstyrt medium, måtte han trå varsomt. Nå har han skodd seg med de skarpeste broddene. Skyldes dette sensasjonslyst og konkurranseinstinkt? Eller finnes det andre motiv?

Det hadde vært interessant å høre noen betraktninger rundt grensene for hvor langt en forfatter kan gå i sin beskrivelse av autentiske drap og grusomme overgrep som er nær oss i tid. Beskyttelsen av alle berørte må alltid være styrende når vi eksponeres for grusomme handlinger. I formidlingen av så alvorlige forhold, bør eget eksponeringsbehov settes i skyggen.

Oppmerksomhet rundt dette kan føre til en tilleggsbelastning for alle som forstår smerten det må være å miste barna sine på en så grufull måte. Vi ønsker virkelig ikke å vite måten de i detalj skal ha blitt overgrepet og drept på. Vi trenger det ikke for å forstå hva de grufulle handlingene gikk ut på.

Her mener jeg forfatteren ikke forholder seg til kriteriet for varsomhet. Eivind Pedersen må ha hatt mer innsyn enn de fleste av oss om hvilke hensyn som ble tatt da saken var til behandling i ulike rettsinstanser på starten av 2000-tallet. Nå virker det som om han skal kompensere for alt som ikke ble publisert den gang.

Det gjorde inderlig vondt å lese. Jeg kjenner på en sår smertefølelse lenge etterpå.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen