Kommentar

Hva gjorde mediene for å beskytte Viggo mot mediene?

Mediene vendte Viggo Kristiansen ryggen og latterliggjorde hjelperen Sigurd Klomsæt, men sviktet aller mest seg selv.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag sparkes den årlige SKUP-konferansen i gang i Tønsberg. SKUP er Stiftelsen for kritisk og undersøkende presse. Over en helg, i 48 timer, skal 700 mediefolk fortelle hverandre hvordan de satte makta på plass. Noen skal krones med pris for fremragende journalistisk arbeid. Men intet SKUP uten søkelys på skyggesiden: medieofrene.

I år ønsket SKUP Viggo Kristiansen på scenen. Det er lett å forstå. Få er utsatt for verre hets fra norske medier. Få har vært verre rammet av medienes standhaftige innsats som maktas portvoktere. Få fortjener medienes uforbeholdne unnskyldning mer enn Viggo Kristiansen. Han var lenge Norges mest forhatte mann.

Han er ikke så begeistret for norsk presse

Viggo har hele veien hevdet at hans tidligere venn, Jan Helge Andersen, løy ham inn i saken. Hvorfor fantes det ingen mediehus som stilte det åpenbare spørsmålet: Hva om Viggo snakker sant? Hva om han ikke begikk drap og voldtekt i Baneheia? Hvorfor var ikke mediene nysgjerrige på Viggos mobilbevis, som viste at han ikke kunne ha vært på åstedet mens ugjerningene pågikk? Hvorfor reagerte ingen på de logiske bristene da Kristiansand byrett forsøkte å bortforklare samme bevis? Var det utenkelig at domstolene kunne feile? At de kunne dømme feil mann?

Dette er spørsmål andre enn Viggo Kristiansen må svare på. Han takket nei til SKUP. Han er ikke så begeistret for norsk presse. Også det er lett å forstå.

I pressens Vær-varsom-plakat punkt 1.5 heter det at «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Dette er festtalemat på SKUP.

Men Viggo Kristiansen var ubeskyttet mot alle overgrep. Også fra de såkalt «andre» i pressens etikk, fra mediene selv. For hva gjorde mediene for å beskytte Viggo mot mediene? Hvorfor ble han fritt vilt fra dag én? Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen uttalte nylig at det «rent presseetisk ikke var spesielt vanskelig å forsvare identifisering av de to siktede, som følge av den allmenne interessen for saken».

Det er jeg uenig i.

«Sannsynligheten er stor for at én mann alene drepte …», skrev VG juni 2000. I august skrev avisen «Slik tenker politiet seg DRAPSMANNEN». De beskrev ham som «kald og handlekraftig». Så fant politiet Andersens kjønnshår på åstedet, og de valgte også å arrestere kameraten hans, Viggo. VG så seg aldri tilbake, ei heller til egne artikler om én gjerningsmann.

Heldigvis tok Viggo skjeen i egne hender. 3. april 2008 kontaktet han advokat Sigurd Klomsæt. Viggo skriver blant annet: « … min gjenopptakelsesbegjæring baseres på å dokumentere medtiltaltes løgnaktighet. Dette er sentralt, fordi medtiltaltes forklaring er det eneste beviset i saken mot meg».

Fem måneder senere deltok Klomsæt på en journalistkonferanse på Sørlandet, etter å ha sendt inn en begjæring om gjenopptakelse. Klomsæt kalte pressedekningen «svært ensporet», og skrev at «Få – om noen – våget å stille de kritiske spørsmålene. Både av hensyn til de pårørende og fordi det visstnok «kunne ødelegge etterforskningen». Det var en massiv opinion og mediedekning som ensidig fordømte og i realiteten forhåndsdømte Viggo Kristiansen».

Klomsæt ble latterliggjort. «Jeg har kun funnet én eneste aktør som roses i denne begjæringen, og det er Klomsæt», sa krimjournalist Eirik Vigsnes fra Fædrelandsvennen. Både TV 2 og Fædrelandsvennen omtalte Klomsæt som «en stor klovn». VGs Hanne Skartveit skrev under overskriften «Grusomt og grenseløst» at det minste Viggo Kristiansen kan gjøre, er å stå for det han har gjort. Heller enn å fremstille seg som et offer.

Advokat Klomsæt jobbet likevel på. Han ba kommisjonen og ny DNA-sakkyndig om å se på dommens helt avgjørende premiss om det må ha vært to gjerningsmenn. Kommisjonen sa nei. Han ba kommisjonen gjøre analyser av biologisk materiale. Kommisjonen sa nei. Han engasjerte selv to DNA-sakkyndige, som konkluderte med at det ikke er grunnlag for å hevde at man har bevis for to gjerningsmenn. Kommisjonen kalte vurderingene partsinnlegg og avslo. Med ett unntak, Eivind Pedersen fra Dagbladet, var det ingen respons fra mediene.

Så fikk Klomsæt kloa i en Kripos-rapport som konkluderte med én gjerningsmann. Han søkte gjenopptakelse da denne ble holdt skjult for retten. Kommisjonen avslo igjen. Responsen fra mediene? Ingen.

I august 2011 saksøkte Klomsæt kommisjonen. Han tapte. Men fikk samtidig tak i underlagsmateriale med DNA-analyser som viste at det fantes en prøve med fire DNA-markører fra fire forskjellige menn. Denne ble aldri lagt fram for retten. Med samme logikk som retten benyttet i 2001 og 2002, om at to markører med sikkerhet beviste to gjerningsmenn, tilsa dette funnet at man hadde sikre bevis for fire gjerningsmenn.

Nå reagerte endelige mediene. «La dem få fred, Klomsæt», skrev Fædrelandsvennens mektige eksredaktør, Finn Holmer-Hoven. Han kalte Klomsæts arbeid for «fråtsing i bedervet advokatmat». For å understreke hvor latterlig det var å hevde at Viggo kunne være uskyldig, hadde Holmer-Hoven et ess i ermet. Sin egen stands vurdering: « … sammen med Fædrelandsvennens journalister og det som er å oppdrive av kriminaljournalister i Norge … fulgte jeg både tingrettssaken og lagmannsrettsbehandlingen tett. Verken da eller i ettertid har det, med ett unntak, ikke blitt stilt kritiske spørsmål ved dommen …».

Men nå er selvransakelsen i norsk presse i gang. Eller? Det vil komme mange unnskyldninger under SKUP i helga og framover. Jeg har allerede hørt påstander om at Klomsæt lagde så mye støy at han sto i veien.

Sannheten er at han forsøkte å vise vei. Bare så synd at ingen fant på å gå den med ham.