En ondartet svulst

Onsdag denne uka var det 30 år siden Oslo-avtalen mellom Israel og Palestina ble underskrevet. Palestinere har ved flere anledninger uttalt at de føler seg sviktet av Norge. Og det med rette! For den gang noen ropte at det aldri ville bli fred i Midtøsten uten at Israel trakk seg tilbake til grensene før 1967, slik at okkupasjonen opphørte, lyttet vi ikke.

Forsøket fra Norges side i 1990-årene på å skape en «samarbeidsstruktur» mellom okkupasjonsmakten Israel og det okkuperte Palestina, var i utgangspunktet en umulig kreasjon, splittet palestinerne og gjorde livet enda vanskeligere. Den spede begynnelsen til en Oslo-avtale ble behendig benyttet av Israel til egen fordel.

Presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, har hatt til oppgave å holde ro og orden på Vestbredden i samarbeid med Israel. I dag blir han beskyldt av mange palestinere for å ha gått Israels ærend og for å ha forlenget okkupasjonen.

Under apartheidstyret i Sør-Afrika hadde småkongene i de forskjellige bantustans samme oppgave som Abbas. De ble kalt «nazi» av sine egne.

Ideen om en tostatsløsning sto sentralt under arbeidet med Oslo-avtalen. Gjennom en fredsavtale skulle de «to parter» Israel og Palestina på sikt bli to selvstendige stater.

Mange konferanser er blitt holdt, men uten resultat. For Israel har målbevisst fortsatt det arbeidet de startet etter okkupasjonen i 1967: Å skape «fakta på bakken» – ulovlige bosettinger (økt fra 270.000 i 1990 til 670.000 i 2020) og motorveier med brede buffersoner tilknyttet bosettingene, som bare er tillatt å bruke for israelere. I tillegg kommer muren, også den med brede buffersoner.

Alt dette sluker store deler av den jorda som FN tildelte Palestina i 1948.

Norge burde ha sett og forstått at Israel aldri ønsket en tostatsløsning. Likevel har regjering etter regjering tviholdt på ideen og handlet som om okkupasjonen ikke var et faktum. En har snakket om «to parter» og fullstendig neglisjert det ulike maktforholdet mellom Israel og Palestina, og således fratatt et okkupert folk retten til frigjøringskamp og til å forsvare seg.

Siste forsøk på en tostatsløsning fra verdenssamfunnets side var i januar 2017, da representanter for 70 land møttes i Paris. Lite kom ut av konferansen, ettersom statsminister Benjamin Netanyahu nektet å komme. Han ville vente på bedre tider. De kom med Trump.

I juli 2018 kom forvarselet om det drama som nå utspiller seg i Israel – da Knesset vedtok loven om «Israel som nasjonalstaten for det jødiske folk». Til tross for at loven ikke lovet godt for palestinerne, endret Solberg-regjeringen i januar 2019 norsk israelpolitikk gjennom Granavold-plattformen.

Norge skulle støtte Israel ved å «legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Regjeringen ser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog og forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten».

En varm hånd til okkupasjonsmakten, men et svik mot palestinerne.

Mange nordmenn var opprørt over den nye israelpolitikken fra Granavolden, og hadde store forventninger til Støre-regjeringen og Norges plass i Sikkerhetsrådet. Men den nye regjeringen har hittil tråkket i gamle spor og Norges tilgang til verdens viktigste talerstol er nå ute – uten at Norge engang har forsøkt å stille Israel til ansvar.

Det er vanskelig å forstå at Norge unnlot å stemme ja til resolusjonen fra FNs generalforsamling vedtatt 30. desember 2022, som ba Den internasjonale domstolen i Haag om en uttalelse vedrørende rettslige konsekvenser av enkelte sider av okkupasjonen og av Israels bosettinger på palestinsk territorium.

På et tidspunkt da situasjonen for palestinerne var verre enn noensinne – året 2022 var det mest voldelige på mange år, 187 palestinere ble drept på Vestbredden av israelske soldater og Netanyahus nyoppnevnte regjering lovet forverring av situasjonen – ville ethvert FN-fokus på okkupasjonen ha vært et lyspunkt for palestinerne.

For ordet okkupasjon har alt for lenge vært et fyord i Norge og i resten av Vesten. Israel måtte ikke omtales som okkupasjonsmakt og Palestina som okkupert. «To parter» var bedre, så ble skylden for kriger og uro likelig fordelt. Og okkupasjonen har fått ligge der som en ondartet svulst – som vi vet bringer død om den neglisjeres.

Tidspunktet for fjerning av svulsten er det verst tenkelige. Men den må vekk om livet noensinne skal bli levelig for palestinerne. Også for israelernes skyld må svulsten fjernes.

Den israelske forfatteren David Grossman forteller i et intervju i Morgenbladet (10.–16. mars 2023) om dilemmaet med å leve i et land som fratar en stor del av befolkningen de mest elementære menneskerettigheter. «Hvordan kan man si at vi er et demokrati», sier Grossman: «Du kan ikke være et demokrati og samtidig okkupere et annet folk og undertrykke dem og ydmyke dem».

Med sin nyoppnevnte regjering – den mest høyreekstreme og ultra-ortodokse israelske regjering noensinne, har statsminister Netanyahu knust Norges og andre vestlige lands sovepute: En tostatsløsning.

Staten Israel har gjennom hele sitt 74-årige liv satt det internasjonale rettssystemet til side, helt fra FNs res. 149 (om palestinske flyktningers rett til å vende tilbake, 1949), res. 242 (hvor Israel ble pålagt å trekke seg tilbake fra de okkuperte palestinske områdene, 1967) og til res. 2334 (som fordømte de israelske bosettingene på den okkuperte Vestbredden, des. 2016). For å nevne tre av de viktigste FN-resolusjonene.

Norge og resten av Vesten har god trening med – og er rause til å gi – sanksjoner overfor andre stater som bryter folkeretten. Med sin fullstendige neglisjering av all internasjonal lov og rett, presser Israel verdenssamfunnet til å tvinge Israel til å oppgi okkupasjonen og terroriseringen av palestinerne.

Den internasjonale DBS-kampanjen som innebærer investeringskutt, boikott og sanksjoner synes nå å være eneste løsning.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen