For noen uker siden kom jeg i prat med en mann som trolig vil plasseres i kategorien «vanlige folk» på politikernorsk. Rundt 50, hvit, bosatt i en av de halvstore byene på Østlandet. Han jobber med det vi gjerne kaller fysisk arbeid, men som primært består av å operere en maskin.
En livslang Ap-velger, men ikke nå lenger. Eller: Ikke akkurat nå.
Staten blir rikere og rikere – mens vanlige folk i Norge blir fattigere.
Han følte seg politisk hjemløs i innspurten av valgkampen. Det kunne ikke bli Arbeiderpartiet denne gangen. Lenger til venstre ville han ikke gå, SV er altfor radikalt for ham. Høyre var selvsagt uaktuelt, og Senterpartiet har spilt seg selv ut av banen.
Det måtte bli Fremskrittspartiet, fortalte han. Uten at det ga ham noe glede.
Årsakene var mange og kjente for alle som har lest en analyse av Arbeiderpartiets fall de siste dagene. Men denne min helt vanlige velger™ var aller mest opptatt av én ting: Han skjønte ikke hvorfor regjeringen, Arbeiderpartiet og en samlet venstreside er så opptatt av å få oss til å betale skatt. Han skjønte ikke hvorfor vi snakket om eiendomsskatt i valgkampen.
For, sa han, er det ikke slik at vi lever i en av verdenshistoriens rikeste stater? Hvorfor skal det offentlige da øke skatteinngangen? Det kunne nesten virke som om selve poenget er å klå befolkningen, sa han.
«Da hører du vel fint hjemme i Frp», tenkte jeg, og vi skålte og lot det bli med det.
Men jeg har ikke helt greid å slippe ham i ukene som fulgte. Hver gang en politiker snakket om behovet for eiendomsskatt for å finansiere spleiselaget, murret tanken i bakhodet mitt.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Ut og bade i bæsj. Kom, alle sammen, bli med! ]
Kunne han ha et poeng? Når staten har penger så det flyter over i en tid der folket opplever en sur realitetsorientering – burde det ikke finnes et venstresideparti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter?
Eller i det minste et parti til venstre for midten som skjønner at det må argumenteres godt og pedagogisk for at det offentlige skal ta inn enda mer av pengene våre når vi sliter på privaten mens statens pengebinge flyter over.
Vi nordmenn er godt oppdratt til å tenke på Oljefondet vårt, som akkurat når dette skrives består av 15.312.763.400.602 norske kroner, som penger vi ikke kan røre. Du vet, «inflasjon» og «framtidige generasjoner».
Fremskrittspartiet har av og til har luftet tanken om å bruke mer av pengene her hjemme, her og nå, til å senke skatter eller fjerne bompenger. Men de fleste har latt seg disiplinere av handlingsregelen. Pengene i Oljefondet er som manna fra havbunnen, noe vi litt ufortjent har kommet over, og som vi kan la være å bruke.
Men de to siste årene har det skjedd noe grunnleggende nytt og annerledes med statens inntekter. Pengene har flommet inn også fra en annen inntektskilde, nemlig strømregningen din og min. Fra den rene, regulerbare vannkraften vår. Vårt felleseie.
[ Kari Kristensen: Restene av sosialdemokratiet har sine stygge baksider det også ]
Disse inntektene kommer fordi strømprisen har økt fra noen små tiøringer til opp mot ti kroner på det verste. Den store brorparten av statens inntekter fra strøm kommer fra oss som bor i dette landet.
Og det offentlige, kraftkommuner som staten, soper virkelig inn penger. Det er snakk om nesten 150 milliarder kroner mer enn normalt i år og i fjor, ifølge regjeringen. Fra deg og meg, i en dyrtid. Staten forsøker å dempe de verste utslagene med en strømstøtte til oss borgere.
Samtidig er det matkøer i norske byer, som bare vokser. Det ventes et skred av tvangssalg til høsten. Pengene strekker ikke til for stadig flere av oss.
Vi er altså havnet i den enestående situasjonen at staten blir rikere og rikere – mens vanlige folk i Norge blir fattigere.
Det er ikke sikkert at det er veldig klokt å gjøre kampen om eiendomsskatten til hovedsak i valget i en slik situasjon.
Problemet stikker likevel dypere. Det er ikke bare regjeringen Støre som har tapt tillit i deler av befolkningen som følge av strømprisen og manglende evne – eller vilje – til å gripe inn i prisdannelsen.
Mer relevant i dette tilfellet er at mange har fått et nytt forhold til staten de to siste årene.
Min vanlige nordmann fra lenger opp i teksten uttrykte saken omtrent slik: Strømprisen er å anse som en ekstraskatt – til en stat som bare eser ut. Samtidig som han ikke lenger skjønner hva som er formålet med staten. Det kan da ikke være en egenverdi at den blir rikere og rikere?
I alle fall ikke når så mange føler at staten, det er slett ikke oss, og i alle fall ikke meg, men noen helt andre. Sier altså den evige sosialdemokraten. Han som har vært med på spleiselaget, men som ikke vil mer.
Det er ikke sikkert at han har rett. Men han finnes der ute, han og flere som ham.
Det finnes vanlige folk som nikker anerkjennende til Kiwi-reklamen på TV som skryter av at matvarekjeden – som er eid av en av landets rikeste – kutter momsen på fisk der politikerne ikke får ut fingeren.
Som synes prinsippet om at «forurenser betaler» høres rimelig nok ut – men som lurer på hvorfor dyre, tunge elbiler som tar mye plass og sliter hardt på veiene får kjøre billigere enn deres egen fireseters med bensinmotor.
Som mener at bompenger er en flat og dermed urettferdig skatt, som kommer på toppen av en rekke andre flate avgifter som ikke tar hensyn til lønn og manglende avkastning fra aksjer man aldri har hatt råd til å investere i.
Nei, det er ikke sikkert de har rett.
Det er lite som er viktigere nå enn å verne om velferdsstaten, og velferdsstaten skal skattefinansieres. Men det må skje etter prinsippet om at den som har mest å dele, skal dele mest, og ikke at alle som eier en Obos-leilighet kan beskattes.
For det er ikke helt sikkert det er et riktig at verdens rikeste stat må fortsette å sope inn penger fra en befolkning som plutselig opplever seg mindre velstående enn før heller. Det heter tross alt i venstresidens hymne «Internasjonalen» at «av skatter blir vi tynget ned».
[ Lars West Johnsen: Erna har krasjlandet. Den politiske skandalen er komplett ]