Det er litt skremmende

Verden endrer seg. Hva blir venstresidas utenrikspolitikk?

En debatt om norsk utenrikspolitikk er i emning. Den ble trukket i gang av et bredt anlagt essay av Henrik Thune i høst. Hva er skillelinjene i debatten og hvor bør en ny utenrikspolitikk fra venstresida ligge? Fem spørsmål er sentrale.

Stormaktrivalisering

Perioden med tydelig amerikanske ledelse i global politikk ebber ut. Øystein Tunsjø hevder at fremover vil militær kappestrid og økonomisk konkurranse mellom USA og den nye giganten Kina dominere all internasjonal politikk.

Norge må ta side eller forsøke seg på en vanskelig balansegang. Andre, som Sverre Lodgaard og Kai Eide, skisserer en rivalisering der flere stormakter er med i spillet og USA-Kina-forholdet ikke blir like altomfattende. Norges svar kan dermed være å knytte seg enda tettere til europeiske stormakter. Ole Jacob Sending mener det beste grepet vil være norsk EU-medlemskap.

Venstresida må navigere på en annen måte. Idet EU-spørsmålet er i ferd med å radbrekke en hele generasjon politikere i Storbritannia, særlig venstresidens, er vi best tjent med å hegne om EØS.

En ny stor debatt er for risikabel. Men i stormaktenes tid må vi søke nært samarbeid med EU og særlig Tyskland. Tyskerne er i gang med en balansegang som er lik vår: de opprettholder økonomisk kontakt med Kina, er i kritisk dialog med Russland og holder USA og den transatlantiske NATO-drømmen ved like. Vi må investere ytterligere i relasjonen til Tyskland.

Asle Toje har en egen vri på Norges respons på stormaktrivaliseringen. Norge er best tjent med å sitte stille i båten og gjøre seg minst mulig bemerket i internasjonal politikk.

Men venstresida kan ikke svare slik Toje gjør. Vår utenrikspolitikk må fortsatt gjøre verden bedre, for eksempel ved å forsvare menneskerettighetene. Men det må gjøres klokt. Få saker kan frontes alene, og vi må anerkjenne at rommet for gjennomslag er mindre.

Klima

Alle partiene på Stortinget ønsker at Norge skal bruke våre utenrikspolitiske ressurser på grønn omstilling globalt. Skillelinjen er om miljøengasjementet ute skal komplementeres av en utfasing av oljeproduksjon hjemme. Solberg-regjeringen vil ha en stadig mer aktiv letepolitikk og fullt trykk på utvinning.

Venstresida vil forhåpentligvis enes om letestopp og gradvis utfasing av produksjon. Aps forslag om ny industripolitikk og alternative næringer kan være samlende.

Dette vil gi oss et sterkt fundament i utenrikspolitikken: vi vil være bedre rustet mot klimaomdømmetap og internasjonale klimasøksmål.

Bistand

Global økonomi er urettferdig og skaper ulikhet. Måten det kapitalistiske systemet er rigget på forårsaker dette. Venstresida må velge. Skal vi bruke våre ressurser på det som er en av de store globale politiske kampene i vår tid, nemlig hvordan kapitalismen skal se ut, eller skal vi bruke ressurser på å forvalte et uendelig antall bistandsprosjekter?

Henrik Thune og Kjell Roland er blant dem som har stilt seg kritisk til det siste. Velger vi det første så har vi tre lovende spor vi kan følge. Som en mektig finansnasjon kan vi reformere finansbransjen.

Vi kan også løfte den internasjonale fagbevegelsen, som Kim Gabrielli og jeg har foreslått tidligere. Og vi kan legge vår tyngde bak internasjonale initiativ som styrker skattlegging og øker staters skatteinntekter.

Russland

Hvor mye avskrekking via NATO skal vi bedrive og bør vi prioritere mer beroligelsespolitikk overfor vår nabo i øst? Julie Wilhelmsen og Karsten Fris har diskutert dette. Uansett hva Norge velger vil Putin-regimet fortsatt skape trusselbilder i den hjemlige opinionen som sier at Europa og USA omringer og truer Russland. Den langsiktige utfordringen med Russland er uansett en annen.

En aldrende Putin og lave oljepriser i en fornybar fremtid vil, som Indra Øverland har skissert, kunne gi politiske sjokk i Russland. Kaos, stagnasjon så vel som politisk reform er mulige scenarioer.

Denne gangen må vi være en bedre medspiller for Russland enn vi var på 1990 tallet – naive og uforberedte som vi var på kommunistpartiets fall. Venstresida må, slik den har gjort tidligere, prioritere dialog, kunnskap og nettverk med et bredt spekter av russiske aktører.

Diplomati. Debatten om utenrikspolitikken har så langt ikke dreid seg om tilstanden til maskineriet som utøver utenrikspolitikk. Dette maskineriet inkluderer Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, internasjonale avdelinger i andre departement, forskningsmiljøer og bistandsorganisasjoner.

Er dette egentlig et velsmurt apparat? Engelske Labour ønsker å satse 400 millioner GBP på styrket britisk diplomati. Hvilke ambisjoner har vi? Venstresida må være en pådriver for en mer sofistikert og effektiv utøvelse av norsk utenrikspolitikk.

Utenriksminister Søreide Eriksens respons i debatten etter Thunes essay har vært å peke på at stortingsmeldingene som har kommet under hennes ledelse er tegn på at regjeringen responderer på utfordringene en ny tid gir.

Eriksen Søreide sier hun bygger en utenrikspolitikk som vil være «robust i flere ulike scenarioer». Likevel, ser vi på praktiske grep, inkludert disponering av midler i statsbudsjettet, er tiltakene hovedsakelig en videreføring av status quo. Det er egentlig litt skremmende idet Norge er på vei inn i ett av sine vanskeligste tiår i utenrikspolitikken. Venstresida kan og må gjøre en bedre jobb.